Klassekampen 13.04.2010

Blir byen tryggere av at politiet jager slitne mennesker på Jernbanetorget?

Sola er ikke for alle

Det er en ny gylden formiddag i begynnelsen av mars. Midt i Oslo sentrum. Trappa opp til Sentralstasjonen ligger badet i en sol som for første gang på mange måneder kan kjennes på kroppen. På taket på den nye operaen har fuglene allerede begynt å samle seg, og du kan høre kvitring om som et av de flere og flere første vårtegn.

Det er tirsdag og jeg setter meg på ovennevnte trapp ved siden av en kvinne, for å bomme en sigarett. Hun har bare tre igjen. Så hun avslår høflig. Jeg blir sittende og se på de andre menneskene som vil nyte vårstemningen. Mennesker. Medmennesker som enten sitter med hodet mellom beina og benytter sjansen til å sove, medmennesker som sitter og ruller seg en røyk med saft i plastglass foran dem. Medmennesker som i hemmelighet egentlig ville vært et helt annet sted. Men av en eller annen grunn er ikke stemmene deres like høye som andres, stemmene som skriker «snikislamisering» overdøver dem, stemmene som skriker at tobakksvarer egentlig bare bør befinne seg inne på butikkenes lagerrom i stedet forute i lokalet overdøver dem.

Jeg sitter fortsatt ved siden av kvinnen, Nina. Vi snakker om hvor godt det er at våren kommer, – for den kommer selv om man ofte ikke skulle tro det. Til slutt tar hun opp Marlboro-pakken sin, åpner den og byr meg. Jeg sier selvfølgelig nei, hun har bare tre igjen. «Kos deg med den, du.» Men den hevede armen rikker seg ikke, og hun gir meg en røyk. Hun insisterer, hun må kjøpe ny pakke en gang uansett. Dessuten som hun sier, har hun flere blader å selge i dag. = Oslo. Når jeg rørt tar imot sigaretten og ser inn i øynene til ett av mine medmennesker skal jeg til å takke. Det får jeg aldri gjort.

Politiet, på jobb for en trygg hovedstad har sendt to utgaver bort til der vi sitter og avbryter oss. De ber oss om å flytte oss. Det er ikke lov å oppholde seg på trappa. Jeg skuer bort på en mann med stresskoffert som sitter og prater i mobiltelefonen noen meter til venstre på et annet trappetrinn. Han forblir uberørt. Selvfølgelig. Som ung opprørsk 18-åring prøver jeg å komme med at vi verken sitter i veien for noen eller at vi ikke utgjør noen trussel verken for Jernbanetorget i Oslo eller noe annet – hva nå enn det skulle være. Men stemmen min er heller ikke så høy, og den blir overdøvet.

Nina har allerede reist seg, nå står hun og tømmer saftglasset i en stor slurk før hun går oppover trappa med den grønne kiwiposen sin i den ene hånden og veska i den andre. Kan ikke huske om vi fi kk tid (eller lov) til å si ha det bra, og jeg fikk ikke takka for røyken.

Jeg reiser meg jeg også, og går en annen vei, i retning av gamle Plata, for å nyte Marlboroen på fontenekanten. Sola reiser seg og skinner kraftigere. Mens jeg ser på isen som drypper sakte ned fra taket på Østbanehallen ser jeg en mann som mest sannsynlig har sine beste dager bak seg. Langt bak seg. Han står i en brun genser midt på plassen, før han setter seg ned på kne. Det er ikke for å be, han har tydelig vondt – sentrert i magen ser det ut som. Bare som en bisetning: jeg ser ingen gode grunner til å nevne noens navn, men en kjent Frppolitiker med relativt stor innflytelse går rett forbi han. Det gjør heldigvis ikke politiet. De er jo på jobb for å gjøre hovedstaden vår trygg. Fra kanten av fontenen kan jeg ikke høre samtalen, men etter øyets oppfatning er det ganske tydelig at betjenten ber mannen med smerter om å flytte seg. Han prøver en gang, men faller tilbake. Betjenten ser på. Jeg også. Mannen prøver å reise seg igjen, men beina svikter under han.

Da er det reaksjonen fra politimannen kommer. Han griper mannen i armen og heiser han opp. Han blir snart akkompagnert av en politikvinne. Denne har for øvrig ingen synlig hijab som jeg kan se. Sammen bærer de mannen – bokstavelig talt inn i hjørnet av trappa til bygningen som er markert Østbanehallen i grønn, lysende skrift. Der plasserer de ham. I skyggen. Røyken er ferdig inhalert, men jeg ser fortsatt. Jeg oppfatter ingen bevegelse fra mannen i skyggen. Jeg får lyst til å gå bort til han for å spørre om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe, men vet av erfaring at det er ingenting jeg kan gjøre. Men hvem er det egentlig som kan gjøre noe for disse menneskene?

Politiet er visst ikke på jobb for å skape en empatisk, medmenneskelig hovedstad, eller for å hjelpe dem som trenger det mest. Nei, paret som nå forlater Plata og kjører av gårde er på jobb for en trygg hovedstad. Det står jo på bilen. Allikevel kan jeg ikke forstå hvem det skal være trygt for? Denne mannen? Nina? Alle de andre slitne menneskene som står ute i vårsola midt i Oslo sentrum? Hva med dem?

Politiet i Oslo bruker enorme ressurser på å jage de narkomane hit, dit, der. Men hadde du ikke følt deg tryggere om politiet kanskje patruljerte mer i nabolaget der du bor? Det må da være en mer betryggende følelse enn det økende antallet mennesker som faller utfor det vi kaller velferdsstaten?

For alt koker egentlig ned til dette: Det er praktisk talt umulig å få mennesker til å forsvinne. Det går dessverre ikke an å bli kvitt disse medborgerne. Men: det går å hjelpe dem. Det nytter å gi dem den hjelpen de trenger. Hver eneste individuelle person går det an å gi den hjelpen de trenger, fortjener, og har rett til. Jeg skulle så gjerne likt å se mer av det. Alternativet er at antallet trengende mennesker i Oslo øker, og det samme skjer vel med politiets ressurser. Eller hva vet jeg. Jeg vet bare at å slutte på videregående skole var en av de smarteste beslutningene jeg personlig har tatt. Det er vi som ser hvordan alt går til, men også trist nok vi som blir overdøvet.

I morgen planlegger jeg å gå ut i sola igjen, og sette meg på trappa. Kanskje tar jeg med meg

noen appelsiner. Sola er tydeligvis ikke for alle i Oslo, heller ikke mine appelsiner. Men jeg er bare en gutt.

Filip Methuselah(18)

aquariabel@live.com