It was the best of times, it was the worst of times

Akkurat nå sitter jeg og hører på Health, et av de fantastiske bandene jeg fikk med meg under Roskildefestivalen. Ord kan ikke beskrive hvor godt det skal bli å sove i min egen seng, og hvor godt det var å dusje av seg en uke med pisstøv, svette, våtservietter og antibac.

Det virker egentlig som om alt som har skjedd i løpet av de siste to ukene bare har vært en drøm - på godt og ondt. Hver gang det går opp for meg at jeg aldri får se mamma igjen, vil jeg bare legge meg under dyna og sove til jeg går i ett med sengetøyet. Jeg har aldri helt forstått hva sorg går ut på, for det eneste jeg merker er et eneste stort hulrom. Heldigvis har jeg en fantastisk far og søster som virkelig fortjener all den rosen de kan få. Det er så flott å se hvor sterke mennesker kan være, uansett hvor hard motgang en kan møte. Som den klisjéen jeg er, elsker jeg også Dixie for at hun kan gi meg styrke bare ved å legge seg inntil beina mine, men for tiden er det pappa hun er en støtte for, og det gjør meg nesten like glad.

Sist men ikke minst, jeg setter bare mer og mer pris på de fantastiske vennene mine, samt resten av familien, som kommer med så mange gode ord. Det har vært så deilig å bare prate tøys i alkoholrus i en uke, og danse og le og hilse på hyggelige dansker. Jeg kan fremdeles ikke innse at jeg har sett Patti Smith i levende live, sett henne spytte på scenen, hørt henne skrike og fucke rundt på scenen med gitaren hun senere dro av alle strengene på. Det føles så godt at hun kom ut blant publikum og det at Tiril fikk tatt henne i hånda gjorde meg like lykkelig som om det skulle skjedd meg meg selv - greit, kanskje ikke, men det er jævlig kult likevel!

Åh, fy fuck. Jeg skal fremkalle de tre engangskameraene mine så fort som mulig, og legge inn de crappy filmene jeg tok opp med mobilkameraet mitt. Akkurat nå derimot må jeg gå og legge meg - må jo jobbe for grunkene.