Hvorfor lar jeg meg bli påminnet det som skjedde ut av ingenting. En scene fra en film, en liten anekdote. Det skal så lite til før man vippes av pinnen og alle minnene begynner å hjemsøke en. De siste tingene som ble sagt, oppførselen man skulle rettet opp på. Luktene, klemmene, stemmen, smilet, latteren. Følelsen av de rue hendene som strøk meg over ryggen da jeg ikke fikk sove.
Det blir i det minste lettere å smile når man kommer over bilder som ble tatt i hemmelighet på photobooth.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar