Gloomy sundays

Hver søndag våkner du tørst, svimmel og generelt sliten, gjerne med strømpebuksen på. Speilet er det alltid lurt å styre unna for å unngå å finne ut av hvor maskaraen endte opp i løpet av kvelden. Å tenke er generelt en dårlig idé, rett og slett for å unngå å huske alt som skjedde kvelden i forveien. Antall enheter som gikk ned, mistet du oversikt over etter at den første flaska sto tom på bordet og den nye ble åpnet med ustø hender, så det er best å legge et lokk over alle ord som ble spydd ut i bisarre og meningsløse setninger.

Så sitter du der og får plutselig hele bølgen av pinlige hendelser over deg. Alt du sa, alt du gjorde. Skulle vært mer sånn, mindre sånn. Den gangen du sa dét og ikke dét på den festen sommeren 2009, selv om det du sa i går ikke akkurat var noe å skryte av det heller. Det var jo forsåvidt ikke det du sa forrige helg heller, eller den før der igjen.

Hele kvelden blir bare et eneste stort maraton av selvpining og løfter om at det kommer til å bli bedre neste gang, selv om du innerst inne vet at du uansett ender opp i fosterstilling neste søndag også.

Det verste er at det likevel er verdt det, selv om gleden er kortvarig. De få timene du slipper fengselet og kan danse og bare være. Bare leve. Jeg begynner å se fram til en god lørdagskveld. Søndagen skal jeg uansett bare sove vekk, hoppe over. Sannsynligheten for en god søndag er ikke akkurat høy som det er, så lørdagskvelden kan godt vare helt til mandag morgen for alt jeg ønsker.

God natt. Eller, god morgen.