Vi dro en tur på graven for å plante litt nye blomster, og mimret litt sammen. At det nesten skulle ta et år før det verste av sjokket skulle gi seg, det hadde jeg aldri forestilt meg. Endelig har livsgnisten startet å komme tilbake i meg, og det føltes godt å endelig kunne minnes Mamma uten å bli helt tømt av energi. Etter å ha pyntet opp litt foran stenen gikk vi for å spise litt og spionere litt på Lillebjørn Nilsen, som jeg til å begynne med kunne bannet på at var Ingvar Ambjørnsen ettersom jeg først så ham i profil.
Så nærmet klokken seg 9, og pappa og jeg satte nesa mot Galleri K for å bli med på vernissasje og sippe litt cava og ta kunstnere i hånda mens vi oste av intelligens. Neida, joda.
Alt i alt endte torsdagen mye bedre enn forventet, og smilet er fremdeles tilstede.
3 kommentarer:
Godt å høre at det tross alt ble en fin dag!
Det er trist.
Men det er bra at det ble en fin dag da, det er det viktigste!
<3
Legg inn en kommentar