torsdag 12. mai 2011

Så kom regnet. Det var dømt til å skje, særlig etter så mange solfylte dager. Jeg lurer bare på; hvorfor nå? Hvorfor akkurat i timeskiftet mellom 11. og 12. mai? Hvorfor akkurat samtidig som tåken begynte å legge seg for øynene mine igjen? Mamma pleide alltid å si at hun og jeg, vi ble så påvirket av været, av lavtrykk. Likevel får det meg til å tenke, tenke på tilfeldigheter og skjebne. Tenke, tenke, tenke så alt for mye.

Til tross for at jeg har brukt den siste uken til å klage meg svett i fingertuppene, har jeg også levd mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg har følt meg glad, oppriktig glad. Jeg har kanskje hatt fysisk vondt, men akkurat det har jeg omfavnet som om det skulle vært en gave, for det var nettopp den som tok vekk den andre, dypere smerten. Og jeg hater det. Jeg hater det så inderlig. Jeg hater at den gode følelsen forlot meg, eller kanskje jeg drev den vekk? Forhåpentligvis kan den komme tilbake igjen. Kanskje ville den bare gi meg litt spillerom, gjøre litt plass for de nye følelsene som trenger plass i morgen.

I morgen. 12.mai. Det har det allerede blitt.

Dixie klynket nettopp i søvne. Uansett hvor tåpelig det kan høres ut, så var det vondt å høre det. Åh, så spirituell jeg høres ut.

Uff. Jeg er sliten. Ironisk nok har drømmene jeg har hatt den siste uka vært mer intense, mer såre og mer virkelighetsnære enn vanligvis, som om rollene hadde byttet plass. For håpe jeg i det minste får fred i natt. Jeg trenger fred i natt. Trenger krefter til morgendagen.

God natt.

1 kommentar:

Anonym sa...

jeg håper du fikk fred og fin søvn.