Jeg blir kvalm. Jeg blir kvalm av at noen mennesker kan være så onde. Jeg blir kvalm av tanken på alle de som måtte bøte med livet. Jeg blir kvalm av tanken på pårørende som har mistet, eller leter etter sine savnede, og sannsynligvis døde, barn og kjære. Jeg blir kvalm av tanken på at så mange unge har måttet flykte for sitt eget liv fra et sted de skal kunne føle seg trygge. Jeg blir kvalm av det hjerteløse mennesket som med egne hender nesten har drept et tresifret antall uskyldige mennesker. Jeg blir kvalm av tanken på at jeg selv nesten mistet noen av mine nære.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å gråte. Gråte for de døde, gråte for de pårørende, gråte av sorg, men samtidig gråte av glede for samholdet vi nå kan føle mellom mennesker.
2 kommentarer:
jeg deler din kvalme og disgust.
gråter ikke men noe er forandra inni meg ovenfor byen min, mennesker og inspirasjon.
bra innlegg mari
ps. det var hyggelig å treffe deg i går. sommern 2011... ikke ord
Det gjør vondt i hjertet.
Legg inn en kommentar