mandag 18. juli 2011

Hoping that I might be someone I wanna be





Gårsdagen var en av de mest slitsomme dagene jeg har vært borti. Toget mitt gikk fra Tønsberg 16:59 - jeg var hjemme 21:30, sjuk og sinnsforvirret. Hjemme føltes ikke som hjemme og alt virket fremmed. Etter en dårlig natts søvn har jeg fått stabilisert meg en smule, noe som ikke har vært helt lett, særlig etter en av drømmene jeg hadde der jeg kunne fly. Jeg fløy over hele Oslo, men ingen gater var som de skulle være og hver gang jeg trodde jeg var på rett kjøl, ble jeg kastet tilbake. Så møtte jeg på Virkeligheten. Virkeligheten ventet rett rundt hjørnet, og plutselig kunne jeg ikke fly lenger. Ikke puste heller for den saks skyld.

Men nok om det. Skrotten skriker etter et bad, det er telt som må luftes, klær som må vaskes og ting som må gjøres. Over og ut.

3 kommentarer:

Tiril sa...

Hjemme var ikke helt hjemme i går nei. Hadde lyst til å sette opp teltet i hagen, skjelve litt inni der til hjemlengselen kom tilbake. Men må innrømme at jeg ikke kommer lenger hjem enn i senga. Sove. Var artig å møte deg, synd vi ikke fikk treffes etter det, var så mye jobb og fyll at det var helt usunt. Men neste år, da skal jeg kjøpe festivalpass. Og spørre om å få jobbe en dag frivillig for det... Avhengig.

TheMadMartyr sa...

It seems none of us had a great day that day. I was having the opposite, everything was too much the same as it had been before. Nothing changed. It was a bit sad, tell me when you are well though so I can come for a visit, maybe that will cheer everyone up. (I think probably the bottle of Vodka will contribute the most, but still. <3)

filip sa...

du er helt fantastisk gurrl