Even if I could hear what you said, I doubt my reply would be interesting for you to hear

Soundtrack: Kings Of Convenience - I'd Rather Dance With You


Den siste uka har jeg vært her:

Kort oppsummert har jeg klemt på familie, spist kaker, drukket kaffe, gått i fjellet og fått myggestikk.

Flyturen hjem igjen, den kan jeg derimot ta i lengre drag.
Flymannskapet hadde prestert å overbooke flyet. I stedet for å sitte på rad 5 med søster og mor ved min side, måtte vi speide etter ledige plasser og håpe på at vi slapp å sitte skulder til skulder med siklende barn eller noen med høysnue. Storesøster var heldig nok til å havne midt i fanget på en småbarnsfamilie på 8, men jeg ble relativt fornøyd med plassen min i midtgangen ved siden av et rolig ektepar.
Etter jeg får installert meg på plassen min, kommer flyvertinnen bort og spør personen i setet over midtgangen for meg om han har nok fotplass. Jeg snur meg og får se at nevnte person er denne (kjempehøye) karen:

Ved siden av ham satt også han her:

Fortere enn du kan si rabarbrasyltetøy, befant jeg meg mentalt tilbake i Roskilde 07’ og med kilende mage under The Whitest Boy Alive.
Jeg vurderte å si noe, men feiga ut. Fant ut at det var til det beste i og med at jeg neppe kan ha sovet mer enn 5-6timer i gjennomsnitt den siste uka.

Mr. Øye tok derimot en annen beslutning. Han heiet til meg, så jeg heiet tilbake. Vi kom fram til at Lofotveggen var veldig pen, og resten jeg sa kunne jeg lett ha erstattet med prompelyder uten at det hadde gjort noen stor forskjell. Jaja. Happ shittens. Jeg skylder på midnattssola.

For øyeblikket har jeg et lettere tilfelle av sosialangst, men hallo. Jeg hadde i det minste en heidundrendes bra flytur hjem!