fredag 25. juli 2014

Imagine when every time the sun comes up, I see double



Jeg har fremdeles ikke funnet kameraladeren min. Jeg tror jeg må kjøpe meg en ny en, men det er ikke så lett når jeg bruker alle pengene jeg har på nye klær. Jeg har nemlig begynt å kjøpe meg klær igjen. Og sko.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen, men det har kanskje noe å gjøre med at jeg har gått opp et par klesstørrelser.

Det er sommer nå, forresten. Varmt er det óg, bare til informasjon. For min del går det forøvrig greit, jeg bare spooner gulvvifta mi mens jeg sover - eller ikke sover, så jeg merker egentlig ikke så mye til varmen.

Men jeg var en tur i Nord-Norge for noen uker siden. Døgnrytmen min er litt bipolar, så jeg er gjerne oppe om natta og legger meg når morgensola skinner inn igjennom vinduet mitt, men i Steigen gikk jo aldri sola ned!!

Her er et illustrasjonsbilde av meg og fetteren min, tatt godt over midnatt.


Jeg sov ikke så mye på den ferien.

Med tanke på søvnmangelen, forstår jeg ikke helt hvordan jeg fikk lov til å sitte barnevakt før nevø, men jeg gjorde det likevel.



video

Han var ikke videre imponert.

Men jo! Vi ryddet litt i sakene etter mamma og besteforeldrene mine, og der fant vi blant annet en liten bunke barnebilder.



Hadde jeg den gang visst hva jeg vet nå, så hadde jeg smilt enda mindre.

Og bare et tips - når det er snakk om diamantbrullypsdager, er det viktig å ikke spare på klemmene. Det å bruke kladdearket som kort er også innafor.


Men en dag så jeg dette bildet på instagram!!!


Og jeg bare, YO! Der har jo jég vært! På Hatten, altså. Verdens navlehatt.


Det var det eneste stedet i Steigen jeg hadde mobildekning.


Så reiste hjem igjen, da. Jeg var blitt fortalt at det var kommet et enormt hode(!) i Torshovdalen, så jeg tenkte øyeblikkelig at jeg måtte kjappe meg og ringe Bones, men det viste seg at hodet ikke var en hodeskalle etter en kjempemann/-kvinne, men en skulptur. Jeg ble skuffet, men Dixie syntes det var ganske kult uansett, og nektet å gå hjem igjen før jeg hadde tatt et bilde av henne ved siden av kjempehodet.


Noen ganger tror jeg at Dixie er et esel i forkledning - kanskje til og med det eselet i Shrek. Jeg har enda ikke hørt henne prate menneskespråk, men jeg tror den dagen er rett rundt hjørnet.

tirsdag 17. juni 2014

Jag såg inte sammanhangen / Du, du såg evigheten.



Lørdag for noen uker siden, var det musikkfest i Oslo by. Da gjorde jeg som folk flest i Oslo by - jeg hørte på musikk, i nettopp Oslo. Og jeg danset. Og sanset. For mye.


Neste torsdag, skulle Chrome spille i Oslo - og det ville blitt skammen av skam å la den muligheten gå fra meg, så jeg dro. Med K. Jeg var i starten ambivalent til det hele, men han roet meg ned, og vi kjøpte oss en drink hver. Med parasoll og det hele. Med masse sitron og enda mer sukker. Uten alkohol. Og vi skålte, opptil flere ganger.


Så så vi konsert, og jeg danset nesten flettene av meg. Chrome, folkens. Chrome.

Men så kom fredagen, og Norwegian Wood. Og da. Kent, folkens. KENT.


Og ikke minst Jadudah! Se bare den gjengen, de oser jo av bra!


For ikke å snakke om at Helle i seg selv er utrolig bra, noe jeg personlig kan gå god for å si, ettersom vi gikk på selveste Elverum fhs sammen. Her er hun for eksempel med Vilja. Jeg vil anta at de roser hverandre.


Men som seg hør og bør, etter festival blir en god andel av oss litt småsjuke, og jeg er intet unntak. Jeg blir jo forøvrig minnet om at jeg er litt tilbakestående hver morgen,


så litt grums i halsen er ikke det verste som kan skje en. Jeg har uansett hørt at sånt pleier å gå over.

Noe jeg dessuten har lært av min nå ganske gode venn via televisjonen, Dag, er at det hjelper å danse. Og som vist ovenfor, er ikke dans noe ukjent fenomen for meg.



Så nå gjelder det bare å bli frisk til freddan, for da er det Raga. Raga, folkens. Raga!


Yeh.

onsdag 4. juni 2014

Du sa: Du är så naiv. Jag sa: Jag vet.



Livet driver gjøn med meg noen ganger. Det føles som om jeg ikke vet hvem jeg selv er, da jeg aldri helt føler meg som meg selv. Det har jeg for så vidt aldri gjort, men å gå fra å være høy på livet til å sove bort en måned er ikke noe jeg ønsker å måtte ha som en del av livet mitt.



Like etter jeg la ut forrige innlegg, gjorde jeg bokstavelig ikke annet enn å ligge under dyna eller gå tur med far.


Den andre typen sosial omgang jeg hadde, var med det nye innpustet i familien.


Disse to aktivitetene er fremdeles de største gledene i livet mitt, men det å gå i fire uker uten å engang ha lyst på alkohol, er noe jeg ikke har kjent på siden jeg var sytten.

Uansett, jeg tror denne virvelvinden av et liv begynner å roe seg nå. Det er i hvert fall der håpet mitt ligger. På denne tiden i fjor gjorde jeg nesten ikke annet enn å gå på konsert etter konsert og drikke meg full, fullere, fullest - noe som egentlig var veldig ålreit. Forandringen nå er at det ikke er en nødvendighet å drikke på konsert lenger. Selv om året ikke er likt fjoråret, står en del konserter og venter på meg i nær framtid, og det er befriende å kunne kjenne at ølen ikke trenger å overdøve musikken lenger.

Men når det er sagt, skulle jeg ønske det fantes en pille mot personlighetsforstyrrelser under alkoholpåvirkning. Akkurat det skulle jeg gjerne vært foruten.

onsdag 16. april 2014

Still I was a slave, waiting to be saved



Nå er det en stund siden sist jeg har oppdatert internettet om hva jeg bruker livet mitt til. Det er ikke så mye, men det er da noe. For eksempel brukte jeg tre formiddager forrige uke på å passe på han som kommer til å bli Oslos neste kjekkas.


Jeg har også fremdeles en kjekkas i hjemmet mitt. Hun fyller snart hele ti år, og jeg tror hun etterhvert kommer til å spille en stor rolle i Emmanuels oppdragelse, for eksempel ved å fortelle om at hun som barn bare hadde en pinne å leke med.
Og nå, for eksempel, liker hun best å ligge på rygg mens hun leker, men den leken skal jeg passe på at Emm ikke lærer før han er kjønnsmoden.


Men over til noe annet. I livet må man jo være forsiktige med hvor man trår. Man skal helst ikke tråkke i salaten, og ei heller på komlokk.


Jeg har ikke vært like flink til det, men har heldigvis profesjonell hjelp som jeg benytter meg av ukentlig. For et års tid siden var jeg med i en kunstterapigruppe. For et par uker siden, da jeg satt og ventet til det var min tur å spy ut eder og galle til den nydelige damen jeg har som hjelpeapparat, gikk jeg inn på lageret og fant igjen noen ting jeg lagde da jeg lekte kunstterapautisk pasient.


Der var det mye rart.


Dette husker jeg var inspirert av en av mine favorittbøker, Heimdal, California.


Og her hadde jeg nyfarget hår.


Men mest av alt husker jeg denne følelsen.


Men så kom det også dager jeg ikke hadde den minste smule av inspirasjon og heller gikk til musikkens verden.


Dette husker jeg at jeg lagde like før jeg skulle se Odd Børretzen, noe som skjedde bare et par måneder før han takket for seg og ikke kunne puttes inn i veggen og komme igjen.

Og jeg husker at jeg identifiserte meg veldig med Bekkelaget Blues, hvor jenta i sangen satt og tviholdt i ølglasset mens hun var så trist at hun nesten var helt gjennomsiktig.


Men nå har jeg lyst til å tviholde i mitt eget ølglass. Håper bare ikke jeg blir helt gjennomsiktig jeg også.

torsdag 13. mars 2014

This is gonna be hard on you, none the less it's true



Jeg hadde en rar opplevelse forrige uke. Etter å ha benyttet meg av treningsrommet vårt mandag til fredag, hadde jeg ikke lyst på øl? Det føltes på et vis feil å helle i seg giften etter jeg hadde brukt så mye tid og krefter på å gjøre kroppen godt.

Jeg drakk øl likevel, da. Naturligvis. Om det egentlig var så lurt er en annen sak.


Det jeg gjerne ønsker er jo å kunne belønne meg med en pils, etter for eksempel å ha vasket leiligheten. Det er få ting som føles bedre enn å slå seg ned på min syttitalls sovesofa, sprette korken og lene seg tilbake for å nye duften av vaskemiddel og alkohol. Det som da gjerne blir problemet er at én pils blir til åtte, ti. Tusen. Da skjer det en kobling i hjernen min som gjør at dømmekraften svekkes, og alle idéer blir automatisk bra. For eksempel blir det helt greit å gå med morgenkåpa med formel 1-biler,


eller rett og slett å gjøre en klovn ut av seg.


Og dette på en helt ordinær torsdag. Eller onsdag. Problemet med regnskapet er jo at man går i minus dagen etter, både i form og på konto.



Når jeg påfølgende dag våkner, innser jeg jo øyeblikkelig at det var en helt elendig idé å gjøre som jeg gjorde, men det overrasker meg likevel like mye hver bidige gang.

Når det er sagt, må jeg jo innrømme - for de som ikke har lagt merke til det, at disse bildene ikke akkurat ble tatt i dag. Oftest ikke av meg selv heller. Kameraladeren ligger nemlig som gissel i kjelleren, noe som er en dagsjobb å ordne opp i. Kanskje henter jeg den i morgen. Kanskje jeg skal belønne meg selv med en øl også? Det kan da ikke gå galt, det?

fredag 7. mars 2014

Who took the ram from the ramalamadingdong?



Jeg har så lenge jeg kan huske vært glad i håndarbeid. På videregående, for eksempel, strikket og heklet jeg en kjole jeg aldri har brukt.


Men til jul fikk jeg en strikkebok av min gode søster, så jeg tenkte det absolutt var på sin plass å gi seg fatt på en av oppskriftene.



Valget falt på en oppskrift fra femtitallet.


Plagget skulle naturligvis strikkes til min nevø, og det var ikke vanskelig å skulle se for seg hvordan jakka ville se ut på Emmy.


Så, etter to måneders mindre intens strikking, fikk jeg klippet av den siste tråden, og det var klart for å sy hele herligheten sammen. Trodde jeg, da. Nå har det seg sånn at jeg og målebåndet ikke har kommet så godt overens. Det viser seg at bakstykket har fått litt for god fart på seg.


Tålmodigheten min begynner å visne litt nå, men da er det jo bare på sin plass at jeg har fått tilgang på et privat treningsrom på jobben. Der kan jeg blant annet sykle mens jeg ser serier på Netflix.


For ikke å snakke om at jeg har begynt å løfte vekter.


Nå håper jeg bare at jeg får trent opp litt ekstra tålmodighet i morgen så jeg faktisk kommer i mål med prosjektet - og da snakker jeg både om bebbiklærne og #sommerkroppen2014.

Ønsk meg lykke til.

lørdag 25. januar 2014

Poison, her tears are poison



Jeg tror jeg har gått inn i en liten depresjon. I sommer lastet jeg ned det som kom til å bli min nye avhengighet, nemlig LA Noire.

Der har jeg intervjuet mistenkte med stor innlevelse.


Og de bare, vakke meg assa, lover!


Og jeg bare, Y Y Y Y Y Y Y!


Hvorpå de bare, SHUT UP, maddafakka, pang pang!



Og jeg bare WTF.





Men jeg har også kjørt masse bil.



Jeg har blant annet kjørt denne bilen.


Og denne.


Og litt denne.


Men mest denne.


Men nå kjører jeg plutselig ingenting. Spillet er ferdig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt lenger. En del av meg har blitt borte. Au.