fredag 27. mars 2015

You're the same kind of bad as me



Jeg drikker rekordmye øl for tiden, omtrent hver eneste dag. Jeg har vært på en fest der jeg tydelig var den mest rusede personen i hele rommet, men jeg drakk ikke en eneste dråpe alkohol - jeg var bare ruset på livet.

Etter å ha vært hobbyalkoholiker i utallige år, fant jeg ut at jeg måtte sette ned foten. De siste ukene har jeg kun drukket alkoholfritt, og jeg har funnet ut at det faktisk i mange tilfeller er mye mer deilig å drikke øl jeg ikke blir vimsete av, og dermed ha et høyt energinivå med mer kontroll - og spesielt uten å være ødelagt i dager etterpå.

Det økte energinivået er ikke bare noe jeg selv setter pris på, men også hunden.


Det første innkjøpet jeg tok, var to typer Clausthaler og en Erdinger.

Den i midten anbefaler jeg å styre unna, men ølen på hver ving kan jeg gå god for.


Munkholm Bayer, er forøvrig min absolutte favoritt. Pappa kom på et impulsbesøk idet jeg var på vei ut døra for å gå på konsert, så vi syntes det var en lur idé å posere med favorittølen.


Det var forøvrig Cult Of Youth som holdt konsert, og jeg hadde det morsommere enn jeg har hatt det på lenge. Etter å ha måttet selge vekk fire konsertbilletter på grunn av fyllesyke eller manglende energi, må jeg si det var veldig verdt å ta turen.


Nå kan bare festivalsommeren komme - jeg er klar!

søndag 22. mars 2015

She does nothing all day, but sit down and cry



Hun henger strengt tatt mer på La Photo Cabine enn å gråte.

Men på tirsdag fikk hun endelig se Cult Of Youth spille, og det var jo veldig stas!

Kommende tirsdag skal hun også på konsert, for å se Blonde Redhead denne gangen.

Det er jo kjekt.

Alkohol har hun tatt en pause fra også.

13 dager hittil.

Men her er de siste månedene mine i bilder.

Bare hyggelig.









torsdag 5. mars 2015

Hey, fuck the people!



I alle år har jeg følt på hvordan vi mennesker behandler Jorden - eller Tellus, som den kloden vi lever på faktisk heter. Har du tenkt på det? Når du sier at "Du er den vakreste på jorden", hva betyr egentlig det? Nå skal jeg ikke snakke i all evighet om astrologi, men jeg synes det er veldig spesielt at vi tror at vi er allmektige.

Selv om det er lett å tro det.
 

Nå skal det sies at jeg er midt i en grøt av både nytt redigeringsprogram, og et nytt identitetsprogram - så det kommer mer etterhvert, om du er interessert i å følge med på det jeg vil si..

Det tar sin tid, men det kommer. Tro meg, jeg har masse på hjertet, lungene, milten, levren, nyrene.



Det kommer. Jeg må bare ta meg selv igjen først.

onsdag 5. november 2014

I drink, I get drunk and fall on my face/All my friends tell me I'm a basket case



Jeg har endelig begynt å ta type "hverdagsbilder" igjen. Det føles litt godt å ta kameraet i bruk igjen på den måten, etter så lang tid.

Da jeg var fjorten, var det én ting jeg gjorde da jeg kom hjem fra skolen. Vel, to - jeg lagde meg en Nescafé Cappuccino og så på Gilmore Girls. Av en eller annen grunn ville jeg nylig gjenoppleve gamle minner.


Om noen liker pulvermelk og dårlig kaffe, er det bare å si ifra - jeg har masse igjen.

Jeg har også en hund - fremdeles. Det er rart hvor lenge de lever. Enda rarere er det hvor lenge bamsene til hunden lever. Vel, eksisterer - man kan strengt tatt ikke lenger se hva kadaveret en gang skulle forestille. Det var en gang en rev. Dixie fikk en revebamse med en pipeleke inni til julegave, omtrent da The Fox var på sitt største. Jeg syntes det var en god og gjennomtenkt gave, men Dixie tar egentlig imot en pinne med glede. Jaja, da blir jula billigere i år.


Men jeg har også innviet peisen min, etter å ha bodd i leiligheten min i et år (og halvveis fryst ihjel under vinterhalvåret). Vel, det var strengt tatt Jo som innviet peisen min. Jo er en smart kar. Han kan mye, blant annet om peis.


Jeg har også hatt besøk av andre, tro det eller ei. Dette er Gaute. Gaute bor sammen med Jo (og han ville vel strengt tatt bare besøke Jo og Dixie).


Neida, han ville bare besøke Dixie - Jo bor han jo med. Gaute er glad i Dixie (og Dixie faktisk også glad i ham).


Jeg er også ganske glad i Dixie. Jeg liker å tro at hun er glad i meg og.


Dixie er nemlig en hund med en god dose personlighet. Hun sier ganske klart ifra når hun f.eks. har lyst på brødskiver med leverpostei. Hun kan stelle seg foran kjøleskapsdøra og bjeffe etter mer leverpostei når det skulle være. Jeg lurer på om leverpostei kan fungere som extacy for hunder. Hun oppfører seg i hvert fall som om det skulle vært sånn. Men når jeg tenker meg om, har jeg selv klynket mot kjøleskapet når det ikke er mer øl igjen, så tror ikke det er så alvorlig.

Hun vet i hvert fall å si ifra.


Men nå må jeg rømme - Dixie har prompa.


onsdag 29. oktober 2014

Mary won't you call my name?

Morphine - Baby Won't You Call My Name

Jeg har gått i lang tid og vurdert hvorvidt jeg skulle klippe av meg dreadsene eller ikke. Da Mamma døde, tenkte jeg tanken for første gang - jeg ville ha en ny start. Det klarte jeg ikke å gjennomføre.

Nå, i løpet av de siste fire årene, ble det mer og mer realistisk å faktisk gjøre det. Etter å ha tenkt tanken, stoppet meg selv, tenkt tanken igjen, osv, bestemte jeg meg for å heller starte en innsamling til kreftforeningen.

I starten trodde jeg at det ville vært et mirakel om folk ville donere 5000 NOK, men den totale summen ble 6700,-. Sekstusensyvhundrede kroner som nå går til å hjelpe kreftforeningen i deres arbeid. Det synes jeg er vanvittig bra! Jeg er så stolt og fornøyd og kry, og du vet ikke hva. Godt jobba!!

Men så kom dagen. Jeg ante ikke hvor mye dette håret faktisk har betydd for meg, før uken etterpå, men da jeg satt i stolen, var jeg veldig glad for at det var Thea (verdens beste og flinkeste og nydeligste [...] frøken), min beste venninne, som tok på seg jobben med å stå der i fem timer og gre ut floker hun omtrent selv hadde vært med på å lage.


Vi ble ferdig med prosjektet ca en time over midnatt, og fant ut at det var riktig å finne senga på det tidspunktet.

Neste morgen følte jeg at jeg måtte dokumentere fremgangen, og det håret jeg hadde igjen var tynt, slitt og ekstremt skadet.


Formiddagen benyttet jeg ved å marinere meg inn i balsam, og på magisk vis klarte frisøren min, Monica på Adam & Eva (som forøvrig er en veldig flink frisør - og en venninne av Thea), å få håret mitt til å se bra ut. Da jeg kom hjem fra frisørstolen, tok jeg et bilde av den nye sveisen.


Og dagen etter tok jeg et nytt,


og et nytt et dagen etter det igjen.


Men når alt er sagt - dette ville ikke ha skjedd uten de vanvittig gavmilde menneskene som har støttet dette prosjektet. For alt i alt - dette handlet ikke i hoveddel om håret mitt (det ville jeg nok ha klippet av uansett), det handler om at mennesker i Norge ikke er så hjerteløse som noen skal ha det til. Nå klippet jeg håret mitt for kreftforeningen - hva vil du gjøre? Hva kan du gjøre? Vil du gjøre noe? Det trenger ikke være noe stort. Jeg solgte boller med inntekt for Redd Barna som 10-åring, og samlet inn omtrent tusen kroner. Husk at alle monner drar. Om en million mennesker gir én krone til et formål - ja, da er det plutselig én million kroner som ligger i bøtta.

mandag 20. oktober 2014

What am I supposed to do? Life isn't fun anymore



I går feiret vi at nevøen min har levd i ett år. Det fikk meg til å tenke på fortiden. Hvor var jeg for et år siden? To år siden?

Noe jeg husker godt, er at jeg i lang tid savnet Nesodden så mye at det skar i brystet. Jeg savnet huset, gatene, skogen. Stedene jeg lekte som barn. Jeg savnet. Mye.


Men noen ganger hjalp det å drømme seg vekk i Sunset Valley.


Fotografi-interessen hadde allerede begynt å dabbe av ganske kraftig, men jeg begynte å sette pris på å ta outfit-bilder. Det ble min måte å dokumentere de gode dagene på. De dagene jeg ikke bare gikk i pysjbukse, men faktisk tenkte mer over hva jeg valgte å dekke til kroppen med, de ble viktige å ta vare på.


Litteraturen var også fin å drømme seg bort i. Det var en fin tid, tiden med bøkene.


Så ble Dixie syk. Mens hun lå på operasjonsbordet, var jeg så engstelig at jeg nesten gikk i bakken, men det gikk bra. Hunden har det bra nå. Hun skal leve til hun blir hundre, sånn som Mimma ville.


På et eller annet tidspunkt begynte jeg for alvor å ikke bry meg så mye om hva alle andre tenker. Om jeg vil kle meg ut som en slags Pippi, så kan jeg vel bare gjøre det?



Filteret på ting jeg bør si og vise, er det så viktig å respektere det, da? Kan jeg ikke bare si og gjøre nettopp som jeg vil? Vel, hadde jeg respektert det overhode, ville nok ikke denne bloggen eksistert.


Poenget mitt er at jeg har rotet meg bort fra det som jeg egentlig vil at skal være meg. Jeg vil ikke stemples som den gale jenta som er glad i alkohol - jeg vil for eksempel være hun som tar gode bilder. Jeg har allerede satt meg et nyttårsforsett om å bli flinkere til å bruke kameraene mine.


Jeg vil også gå ut og gjøre annet enn å bare drikke øl i parken. Jeg vil skate. Snowboardet, som en gang var min favoritteiendel, har ikke vært i bruk på alt for lenge. Jeg vil børste støv av det.


Og ikke minst vil jeg bli flinkere til å utforske byen. Tøye grenser, bydelsgrenser - gjerne også landegrenser.


Jeg vil leve igjen. Nå er jeg ferdig med å stå fast på standby.

fredag 17. oktober 2014

It's alright to recognize me, call out my nameless



I 2009, eller rundt den tiden, hørte jeg perverst mye på The Kills. Jeg skulle ønske at jeg var Alison Mosshart, og jeg skulle ønske at Jamie Hince var min. Da jeg fant ut at han og Kate Moss var et par, bestemte jeg meg for å gjøre noe med saken.


Det hjalp ikke stort - han er fremdeles lykkelig gift, og ikke med meg.

Så kom tiden da jeg begynte å dykke inn i verdenen av YouTube. Jeg fant ut at jeg kanskje ville ha større mulighet for å nå ut til briten Charlie McDonnell.


Nok en skuffelse.

Men for noen måneder siden, så jeg den svenske filmen Tjenare Kungen, og syntes vel strengt tatt at Dickan var ganske fin å se på - noe jeg også tenkte om Holder da jeg begynte å se The Killing her om dagen

MEN DET ER JO SAMME PERSON! Og Joel Kinnaman er jo svensk!


Jeg tror jeg nærmer meg målet.

tirsdag 14. oktober 2014

It brews alcohol and give me kicks, and makes me have supersonic sicks



Jeg heter Mari, og jeg har blitt 24 år gammel.


Jeg har fremdeles ikke gjort noe med livet mitt, og later ofte som om tiden står stille mens jeg knuger om bamsen min.


Men jeg gjør mitt beste for å leve opp til livets forventninger.


Og drikker alt for mye øl i pausene. Lettøl anbefales ikke. Øl anbefales ikke.


Øl gjør at jeg føler meg som en annen person enn den jeg er, bare for å kunne late som om livet er greit. Det stemmer forøvrig ikke, du blir bare alt for mye av deg selv når du drikker øl.


Men framover skal jeg forsøke å gjøre mitt beste for å si at det er greit å bare være meg. Jeg skal si at det er greit å være en rombe i stedet for et kvadrat. Det er greit å være et rektangel også - eller kanskje til og med en trekant, om det er ønsket. Det er helt greit å være deg også. Du er grei, du.

Jo, også har jeg klippet håret.


Men det passer seg ikke å skrive om hår nå.

tirsdag 9. september 2014

Det stavas r, ä, d, s, l, a, jag är rädd för allt, beredd på allt



Den siste tiden har ikke verden vært så hyggelig, men det har skjedd fine ting likevel. Her kommer en liten oppsummering:

- Jeg har fått ny lader til kameraet mitt, så nå kan jeg ta bilder igjen!

- Jeg har fått nytt kamera, så nå kan jeg ta enda flere bilder - og filme i tillegg!

Jeg har ikke fått filmet noe særlig enda, men her er et bilde.


- Jeg har fått masse nye ting i posten, som jeg har byttet mot penger.

- Jeg har en fin pappa, en fin søster, en fin nevø, og ikke minst en fin hund. En fin familie, rett og slett.

- Jeg har blitt kollega med bestevenninnen min.

- Og helt til sist, jeg har blitt tegnet igjen! Av han her!

Han har tegnet meg en gang tidligere, sånn i 2011/2012 en gang.


Basert på dette bildet:


Jeg ser finere ut på tegningen.

Denne gangen var dette bildet utgangspunktet:


Eller, det kan ha vært et annet i serien, men det spiller ingen rolle - tegningen er finere uansett.


Skulle ønske jeg var permanent tegnet. Og at jeg var flinkere på lyssetting.

I neste innlegg kommer det ferskere bilder, jeg lover. Når det kommer, kan jeg ikke si noe om enda - jeg må bare lære meg å være mindre redd først.