onsdag 29. oktober 2014

Mary won't you call my name?

Morphine - Baby Won't You Call My Name

Jeg har gått i lang tid og vurdert hvorvidt jeg skulle klippe av meg dreadsene eller ikke. Da Mamma døde, tenkte jeg tanken for første gang - jeg ville ha en ny start. Det klarte jeg ikke å gjennomføre.

Nå, i løpet av de siste fire årene, ble det mer og mer realistisk å faktisk gjøre det. Etter å ha tenkt tanken, stoppet meg selv, tenkt tanken igjen, osv, bestemte jeg meg for å heller starte en innsamling til kreftforeningen.

I starten trodde jeg at det ville vært et mirakel om folk ville donere 5000 NOK, men den totale summen ble 6700,-. Sekstusensyvhundrede kroner som nå går til å hjelpe kreftforeningen i deres arbeid. Det synes jeg er vanvittig bra! Jeg er så stolt og fornøyd og kry, og du vet ikke hva. Godt jobba!!

Men så kom dagen. Jeg ante ikke hvor mye dette håret faktisk har betydd for meg, før uken etterpå, men da jeg satt i stolen, var jeg veldig glad for at det var Thea (verdens beste og flinkeste og nydeligste [...] frøken), min beste venninne, som tok på seg jobben med å stå der i fem timer og gre ut floker hun omtrent selv hadde vært med på å se bli laget.


Vi ble ferdig med prosjektet ca en time over midnatt, og fant ut at det var riktig å finne senga på det tidspunktet.

Neste morgen følte jeg at jeg måtte dokumentere fremgangen, og det håret jeg hadde igjen var tynt, slitt og ekstremt skadet.


Formiddagen benyttet jeg ved å marinere meg inn i balsam, og på magisk vis klarte frisøren min, Monica på Adam & Eva (som forøvrig er en veldig flink frisør - og en venninne av Thea), å få håret mitt til å se bra ut. Da jeg kom hjem fra frisørstolen, tok jeg et bilde av den nye sveisen.


Og dagen etter tok jeg et nytt,


og et nytt et dagen etter det igjen.


Men når alt er sagt - dette ville ikke ha skjedd uten de vanvittig gavmilde menneskene som har støttet dette prosjektet. For alt i alt - dette handlet ikke i hoveddel om håret mitt (det ville jeg nok ha klippet av uansett), det handler om at mennesker i Norge ikke er så hjerteløse som noen skal ha det til. Nå klippet jeg håret mitt for kreftforeningen - hva vil du gjøre? Hva kan du gjøre? Vil du gjøre noe? Det trenger ikke være noe stort. Jeg solgte boller med inntekt for Redd Barna som 10-åring, og samlet inn over tusen kroner. Husk at alle monner drar. Om en million mennesker gir én krone til ett formål - ja, da er det plutselig én million kroner som ligger i bøtta.

mandag 20. oktober 2014

What am I supposed to do? Life isn't fun anymore



I går feiret vi at nevøen min har levd i ett år. Det fikk meg til å tenke på fortiden. Hvor var jeg for et år siden? To år siden?

Noe jeg husker godt, er at jeg i lang tid savnet Nesodden så mye at det skar i brystet. Jeg savnet huset, gatene, skogen. Stedene jeg lekte som barn. Jeg savnet. Mye.


Men noen ganger hjalp det å drømme seg vekk i Sunset Valley.


Fotografi-interessen hadde allerede begynt å dabbe av ganske kraftig, men jeg begynte å sette pris på å ta outfit-bilder. Det ble min måte å dokumentere de gode dagene på. De dagene jeg ikke bare gikk i pysjbukse, men faktisk tenkte mer over hva jeg valgte å dekke til kroppen med, de ble viktige å ta vare på.


Litteraturen var også fin å drømme seg bort i. Det var en fin tid, tiden med bøkene.


Så ble Dixie syk. Mens hun lå på operasjonsbordet, var jeg så engstelig at jeg nesten gikk i bakken, men det gikk bra. Hunden har det bra nå. Hun skal leve til hun blir hundre, sånn som Mimma ville.


På et eller annet tidspunkt begynte jeg for alvor å ikke bry meg så mye om hva alle andre tenker. Om jeg vil kle meg ut som en slags Pippi, så kan jeg vel bare gjøre det?



Filteret på ting jeg bør si og vise, er det så viktig å respektere det, da? Kan jeg ikke bare si og gjøre nettopp som jeg vil? Vel, hadde jeg respektert det overhode, ville nok ikke denne bloggen eksistert.


Poenget mitt er at jeg har rotet meg bort fra det som jeg egentlig vil at skal være meg. Jeg vil ikke stemples som den gale jenta som er glad i alkohol - jeg vil for eksempel være hun som tar gode bilder. Jeg har allerede satt meg et nyttårsforsett om å bli flinkere til å bruke kameraene mine.


Jeg vil også gå ut og gjøre annet enn å bare drikke øl i parken. Jeg vil skate. Snowboardet, som en gang var min favoritteiendel, har ikke vært i bruk på alt for lenge. Jeg vil børste støv av det.


Og ikke minst vil jeg bli flinkere til å utforske byen. Tøye grenser, bydelsgrenser - gjerne også landegrenser.


Jeg vil leve igjen. Nå er jeg ferdig med å stå fast på standby.

fredag 17. oktober 2014

It's alright to recognize me, call out my nameless



I 2009, eller rundt den tiden, hørte jeg perverst mye på The Kills. Jeg skulle ønske at jeg var Alison Mosshart, og jeg skulle ønske at Jamie Hince var min. Da jeg fant ut at han og Kate Moss var et par, bestemte jeg meg for å gjøre noe med saken.


Det hjalp ikke stort - han er fremdeles lykkelig gift, og ikke med meg.

Så kom tiden da jeg begynte å dykke inn i verdenen av YouTube. Jeg fant ut at jeg kanskje ville ha større mulighet for å nå ut til briten Charlie McDonnell.


Nok en skuffelse.

Men for noen måneder siden, så jeg den svenske filmen Tjenare Kungen, og syntes vel strengt tatt at Dickan var ganske fin å se på - noe jeg også tenkte om Holder da jeg begynte å se The Killing her om dagen

MEN DET ER JO SAMME PERSON! Og Joel Kinnaman er jo svensk!


Jeg tror jeg nærmer meg målet.

tirsdag 14. oktober 2014

It brews alcohol and give me kicks, and makes me have supersonic sicks



Jeg heter Mari, og jeg har blitt 24 år gammel.


Jeg har fremdeles ikke gjort noe med livet mitt, og later ofte som om tiden står stille mens jeg knuger om bamsen min.


Men jeg gjør mitt beste for å leve opp til livets forventninger.


Og drikker alt for mye øl i pausene. Lettøl anbefales ikke. Øl anbefales ikke.


Øl gjør at jeg føler meg som en annen person enn den jeg er, bare for å kunne late som om livet er greit. Det stemmer forøvrig ikke, du blir bare alt for mye av deg selv når du drikker øl.


Men framover skal jeg forsøke å gjøre mitt beste for å si at det er greit å bare være meg. Jeg skal si at det er greit å være en rombe i stedet for et kvadrat. Det er greit å være et rektangel også - eller kanskje til og med en trekant, om det er ønsket. Det er helt greit å være deg også. Du er grei, du.

Jo, også har jeg klippet håret.


Men det passer seg ikke å skrive om hår nå.

tirsdag 9. september 2014

Det stavas r, ä, d, s, l, a, jag är rädd för allt, beredd på allt



Den siste tiden har ikke verden vært så hyggelig, men det har skjedd fine ting likevel. Her kommer en liten oppsummering:

- Jeg har fått ny lader til kameraet mitt, så nå kan jeg ta bilder igjen!

- Jeg har fått nytt kamera, så nå kan jeg ta enda flere bilder - og filme i tillegg!

Jeg har ikke fått filmet noe særlig enda, men her er et bilde.


- Jeg har fått masse nye ting i posten, som jeg har byttet mot penger.

- Jeg har en fin pappa, en fin søster, en fin nevø, og ikke minst en fin hund. En fin familie, rett og slett.

- Jeg har blitt kollega med bestevenninnen min.

- Og helt til sist, jeg har blitt tegnet igjen! Av han her!

Han har tegnet meg en gang tidligere, sånn i 2011/2012 en gang.


Basert på dette bildet:


Jeg ser finere ut på tegningen.

Denne gangen var dette bildet utgangspunktet:


Eller, det kan ha vært et annet i serien, men det spiller ingen rolle - tegningen er finere uansett.


Skulle ønske jeg var permanent tegnet. Og at jeg var flinkere på lyssetting.

I neste innlegg kommer det ferskere bilder, jeg lover. Når det kommer, kan jeg ikke si noe om enda - jeg må bare lære meg å være mindre redd først.

torsdag 28. august 2014

Det är ni som e dom konstiga, Det är jag som e normal



Da jeg gikk på ungdomsskolen og den negative spiralen startet, begynte jeg å gjøre noe jeg selv syntes var veldig rart, men som jeg likevel fortsatte med.

Det hele begynte med at jeg skulle ønske at ting ble bedre. Jeg skulle ønske at jeg var kulere, mindre rar. Jeg skulle ønske... Som en tretten år gammel frøken var jeg sikker på at det å blåse vekk en øyenvipp fra fingeren var som å gni på den magiske lampen. Derfor begynte jeg å gjøre nettopp dette. Etter hvert ble det å nappe ut øyenvipper til en slags avhengighet. Jeg brukte uansett ikke sminke, så jeg så ikke hvorfor det skulle være en så idiotisk ting å gjøre når ingen uansett så noe særlig av vippene mine i utgangspunktet, men da alle rundt meg begynte å nappe øyenbrynene, flyttet fokuspunktet seg. Det var en periode at en del av luggen også ble ofret, men det skjedde heldigvis ikke mange gangene.

Jeg har ikke mange bilder fra den tiden, siden jeg skydde kameralinser som pesten, så jeg hadde en uvane med å gjøre meg til foran en eventuell fotograf. Ikke akkurat heldig.


Jeg så bokstavelig ut som en dust, og jeg var jo ikke akkurat stolt over utseendet mitt selv, men jeg kunne ikke noe for det. Heldigvis har jeg en storesøster som jeg alltid har sett opp til, så da hun vennlig spurte meg om jeg hadde begynt å nappe brynene, forsto jeg at det var ganske synlig, og jeg klarte jeg å slutte. Heldigvis var det så tidlig i prosessen at det ikke hadde blitt en alvorlig avhengighet, men jeg forsto som sagt ikke hva det kom av.

Nå, ti år senere, har jeg endelig forstått at jeg ikke bare var en gal idiot, selv om jeg egentlig alltid har vært en gal idiot. Trikotillomani er en ganske ukjent lidelse, men den er nært koblet til stress, og så mange som 2% av amerikanske studenter sies å være diagnosert med lidelsen.

Jeg har i løpet av de siste årene blitt ganske avhengig av Youtube, og da jeg plutselig snublet over denne jenta, var det som om et lys gikk opp for meg.



Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg selv min dose med "avhengighetslidelser", om det er det riktige ordet å bruke. Derfor er jeg så glad for at jeg ble stoppet i tide, men jeg synes det er viktig å spre ordet om at dette faktisk er et alvorlig problem for en god del mennesker - og det er lett å gjøre narr av det du ikke kjenner.

Det var alt jeg hadde på hjertet. Nei, vent! Apropos hår! Det har nå kommet inn 5300,-, noe som betyr at flokene skal bort. Jeg har allerede skinnet sidene, men venter til bursdagen min før alle forsvinner.



Husk at det fremdeles er mulig å donere!

tirsdag 19. august 2014

Kreft dreper, hår vokser ut igjen

I nesten åtte år har håret mitt vært en samling av floker som har vokst seg lengre og lengre. Det er kanskje ikke nødvendig å nevne at dette innebærer at forholdet mellom hode og hår er basert på en stor kjærlighet.

Men nå har tankene begynt å vandre i baner der flokene ikke nødvendigvis lenger skal være en del av livet mitt. Dette er en avgjørelse som er vanskelig å ta på egenhånd, så jeg har bestemt meg for at du kan være med på å avgjøre om sveisen skal bli eller reise, og hjelpe en trengende sak i samme slengen.

Du trenger ikke å gi hele matbudsjettet ditt, men doner hva du bruker på sigaretter eller snus på en uke, pengene du ville brukt på fredagskvelden, eller bare de kronestykkene som ligger nederst i veska.

Alle monner drar. Om målet nås, forsvinner håret. 


-------------------------

Da jeg gikk på ungdomsskolen følte jeg meg fanget i min egen kropp. Jeg følte at det var noe inne i meg som ville ut, men jeg klarte ikke å få det ut. Veggen og jeg gikk i ett, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å skille meg ut. Jeg var redd for å bli sett på som en særing om jeg gjorde noe drastisk med utseendet mitt. Så skaffet søsteren min seg dreads, og jeg merket at det var nettopp det jeg ville gjøre selv.

To år senere startet jeg på videregående og ble kjent med to jenter som hjalp meg med å komme meg ut av skallet. De lærte meg at det å gjøre hva jeg hadde lyst til ikke var noe å være redd for. I frykt for å bli hatet av foreldrene mine, ønsket jeg meg lov til å ta dreads i julegave i 2006, og like over nyttår satt søsteren min og jeg i 7 timer med kam og The OC på skjermen. Etter dette, løsnet noe, og jeg skjønte at jeg hadde lov til å være meg selv.


Å holde dreadsene ved like var ikke min beste kvalitet, så jeg endte straks opp med å se ut som et troll.


Men da søsteren min flyttet til Sør-Afrika for å studere senere på året, bestemte vi oss for å besøke henne, og der satt jeg i syv nye timer og fikk de dreadsene som senere skulle vokse seg lange.


De ble fastere med årene, men det tok lang tid før det kom lengde på dem.


Mens jeg ventet på at de skulle vokse, eksperimenterte jeg med farge i stedet.


Det føltes som om det skjedde over natta, men plutselig, tre år senere, tok det fart, og jeg fikk det håret jeg hadde ønsket meg da jeg først floket håret til.



Jeg fortsatte å farge dem, og lekte med hvordan jeg kunne style dem.



De siste fire årene har jeg lekt med tanken om å klippe dem av, men har alltid vært glad for at jeg ikke har gjort det, fordi de har blitt en del av meg. De har blitt en del av min identitet. Nå, derimot, har jeg hatt dem i godt over 7,5 år, og jeg merker at tiden kanskje er inne. Tiden er inne for forandring. Et nytt kapittel. For å gi meg selv et siste push, har jeg valgt å starte en innsamling til kreftforeningen, sånn at noen faktisk kan nyte godt av det, om jeg klipper dem av.


Om du vil bidra, kan du donere penger her. Husk at det ikke trenger å være en stor sum. 100, 50, eller bare 10 kroner - alt hjelper. Takk. Sees på den andre siden.

---------------

Dette har gått over all forventning. I løpet av bare tre dager har det kommet inn 4100,-, bare 900,- unna målet. I og med at innsamlingen slutter 18. september, har jeg valgt å øke til 10 000,-. Jeg kommer til å klippe dem av etter nådde 5000,-, men jeg håper at flest mulig vil fortsette å donere til tross for det. Alle har en venn, et familiemedlem eller lignende som har gått bort til kreft, så husk at pengene går til nettopp det formålet - å finne en kur, og hjelpe de som allerede har fått den forferdelige diagnosen.

Jeg har troen på dere.

fredag 25. juli 2014

Imagine when every time the sun comes up, I see double



Jeg har fremdeles ikke funnet kameraladeren min. Jeg tror jeg må kjøpe meg en ny en, men det er ikke så lett når jeg bruker alle pengene jeg har på nye klær. Jeg har nemlig begynt å kjøpe meg klær igjen. Og sko.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen, men det har kanskje noe å gjøre med at jeg har gått opp et par klesstørrelser.

Det er sommer nå, forresten. Varmt er det óg, bare til informasjon. For min del går det forøvrig greit, jeg bare spooner gulvvifta mi mens jeg sover - eller ikke sover, så jeg merker egentlig ikke så mye til varmen.

Men jeg var en tur i Nord-Norge for noen uker siden. Døgnrytmen min er litt bipolar, så jeg er gjerne oppe om natta og legger meg når morgensola skinner inn igjennom vinduet mitt, men i Steigen gikk jo aldri sola ned!!

Her er et illustrasjonsbilde av meg og fetteren min, tatt godt over midnatt.


Jeg sov ikke så mye på den ferien.

Med tanke på søvnmangelen, forstår jeg ikke helt hvordan jeg fikk lov til å sitte barnevakt før nevø, men jeg gjorde det likevel.



video

Han var ikke videre imponert.

Men jo! Vi ryddet litt i sakene etter mamma og besteforeldrene mine, og der fant vi blant annet en liten bunke barnebilder.



Hadde jeg den gang visst hva jeg vet nå, så hadde jeg smilt enda mindre.

Og bare et tips - når det er snakk om diamantbrullypsdager, er det viktig å ikke spare på klemmene. Det å bruke kladdearket som kort er også innafor.


Men en dag så jeg dette bildet på instagram!!!


Og jeg bare, YO! Der har jo jég vært! På Hatten, altså. Verdens navlehatt.


Det var det eneste stedet i Steigen jeg hadde mobildekning.


Så reiste hjem igjen, da. Jeg var blitt fortalt at det var kommet et enormt hode(!) i Torshovdalen, så jeg tenkte øyeblikkelig at jeg måtte kjappe meg og ringe Bones, men det viste seg at hodet ikke var en hodeskalle etter en kjempemann/-kvinne, men en skulptur. Jeg ble skuffet, men Dixie syntes det var ganske kult uansett, og nektet å gå hjem igjen før jeg hadde tatt et bilde av henne ved siden av kjempehodet.


Noen ganger tror jeg at Dixie er et esel i forkledning - kanskje til og med det eselet i Shrek. Jeg har enda ikke hørt henne prate menneskespråk, men jeg tror den dagen er rett rundt hjørnet.