tirsdag 17. juni 2014

Jag såg inte sammanhangen / Du, du såg evigheten.



Lørdag for noen uker siden, var det musikkfest i Oslo by. Da gjorde jeg som folk flest i Oslo by - jeg hørte på musikk, i nettopp Oslo. Og jeg danset. Og sanset. For mye.


Neste torsdag, skulle Chrome spille i Oslo - og det ville blitt skammen av skam å la den muligheten gå fra meg, så jeg dro. Med K. Jeg var i starten ambivalent til det hele, men han roet meg ned, og vi kjøpte oss en drink hver. Med parasoll og det hele. Med masse sitron og enda mer sukker. Uten alkohol. Og vi skålte, opptil flere ganger.


Så så vi konsert, og jeg danset nesten flettene av meg. Chrome, folkens. Chrome.

Men så kom fredagen, og Norwegian Wood. Og da. Kent, folkens. KENT.


Og ikke minst Jadudah! Se bare den gjengen, de oser jo av bra!


For ikke å snakke om at Helle i seg selv er utrolig bra, noe jeg personlig kan gå god for å si, ettersom vi gikk på selveste Elverum fhs sammen. Her er hun for eksempel med Vilja. Jeg vil anta at de roser hverandre.


Men som seg hør og bør, etter festival blir en god andel av oss litt småsjuke, og jeg er intet unntak. Jeg blir jo forøvrig minnet om at jeg er litt tilbakestående hver morgen,


så litt grums i halsen er ikke det verste som kan skje en. Jeg har uansett hørt at sånt pleier å gå over.

Noe jeg dessuten har lært av min nå ganske gode venn via televisjonen, Dag, er at det hjelper å danse. Og som vist ovenfor, er ikke dans noe ukjent fenomen for meg.



Så nå gjelder det bare å bli frisk til freddan, for da er det Raga. Raga, folkens. Raga!


Yeh.

onsdag 4. juni 2014

Du sa: Du är så naiv. Jag sa: Jag vet.



Livet driver gjøn med meg noen ganger. Det føles som om jeg ikke vet hvem jeg selv er, da jeg aldri helt føler meg som meg selv. Det har jeg for så vidt aldri gjort, men å gå fra å være høy på livet til å sove bort en måned er ikke noe jeg ønsker å måtte ha som en del av livet mitt.



Like etter jeg la ut forrige innlegg, gjorde jeg bokstavelig ikke annet enn å ligge under dyna eller gå tur med far.


Den andre typen sosial omgang jeg hadde, var med det nye innpustet i familien.


Disse to aktivitetene er fremdeles de største gledene i livet mitt, men det å gå i fire uker uten å engang ha lyst på alkohol, er noe jeg ikke har kjent på siden jeg var sytten.

Uansett, jeg tror denne virvelvinden av et liv begynner å roe seg nå. Det er i hvert fall der håpet mitt ligger. På denne tiden i fjor gjorde jeg nesten ikke annet enn å gå på konsert etter konsert og drikke meg full, fullere, fullest - noe som egentlig var veldig ålreit. Forandringen nå er at det ikke er en nødvendighet å drikke på konsert lenger. Selv om året ikke er likt fjoråret, står en del konserter og venter på meg i nær framtid, og det er befriende å kunne kjenne at ølen ikke trenger å overdøve musikken lenger.

Men når det er sagt, skulle jeg ønske det fantes en pille mot personlighetsforstyrrelser under alkoholpåvirkning. Akkurat det skulle jeg gjerne vært foruten.

onsdag 16. april 2014

Still I was a slave, waiting to be saved



Nå er det en stund siden sist jeg har oppdatert internettet om hva jeg bruker livet mitt til. Det er ikke så mye, men det er da noe. For eksempel brukte jeg tre formiddager forrige uke på å passe på han som kommer til å bli Oslos neste kjekkas.


Jeg har også fremdeles en kjekkas i hjemmet mitt. Hun fyller snart hele ti år, og jeg tror hun etterhvert kommer til å spille en stor rolle i Emmanuels oppdragelse, for eksempel ved å fortelle om at hun som barn bare hadde en pinne å leke med.
Og nå, for eksempel, liker hun best å ligge på rygg mens hun leker, men den leken skal jeg passe på at Emm ikke lærer før han er kjønnsmoden.


Men over til noe annet. I livet må man jo være forsiktige med hvor man trår. Man skal helst ikke tråkke i salaten, og ei heller på komlokk.


Jeg har ikke vært like flink til det, men har heldigvis profesjonell hjelp som jeg benytter meg av ukentlig. For et års tid siden var jeg med i en kunstterapigruppe. For et par uker siden, da jeg satt og ventet til det var min tur å spy ut eder og galle til den nydelige damen jeg har som hjelpeapparat, gikk jeg inn på lageret og fant igjen noen ting jeg lagde da jeg lekte kunstterapautisk pasient.


Der var det mye rart.


Dette husker jeg var inspirert av en av mine favorittbøker, Heimdal, California.


Og her hadde jeg nyfarget hår.


Men mest av alt husker jeg denne følelsen.


Men så kom det også dager jeg ikke hadde den minste smule av inspirasjon og heller gikk til musikkens verden.


Dette husker jeg at jeg lagde like før jeg skulle se Odd Børretzen, noe som skjedde bare et par måneder før han takket for seg og ikke kunne puttes inn i veggen og komme igjen.

Og jeg husker at jeg identifiserte meg veldig med Bekkelaget Blues, hvor jenta i sangen satt og tviholdt i ølglasset mens hun var så trist at hun nesten var helt gjennomsiktig.


Men nå har jeg lyst til å tviholde i mitt eget ølglass. Håper bare ikke jeg blir helt gjennomsiktig jeg også.

torsdag 13. mars 2014

This is gonna be hard on you, none the less it's true



Jeg hadde en rar opplevelse forrige uke. Etter å ha benyttet meg av treningsrommet vårt mandag til fredag, hadde jeg ikke lyst på øl? Det føltes på et vis feil å helle i seg giften etter jeg hadde brukt så mye tid og krefter på å gjøre kroppen godt.

Jeg drakk øl likevel, da. Naturligvis. Om det egentlig var så lurt er en annen sak.


Det jeg gjerne ønsker er jo å kunne belønne meg med en pils, etter for eksempel å ha vasket leiligheten. Det er få ting som føles bedre enn å slå seg ned på min syttitalls sovesofa, sprette korken og lene seg tilbake for å nye duften av vaskemiddel og alkohol. Det som da gjerne blir problemet er at én pils blir til åtte, ti. Tusen. Da skjer det en kobling i hjernen min som gjør at dømmekraften svekkes, og alle idéer blir automatisk bra. For eksempel blir det helt greit å gå med morgenkåpa med formel 1-biler,


eller rett og slett å gjøre en klovn ut av seg.


Og dette på en helt ordinær torsdag. Eller onsdag. Problemet med regnskapet er jo at man går i minus dagen etter, både i form og på konto.



Når jeg påfølgende dag våkner, innser jeg jo øyeblikkelig at det var en helt elendig idé å gjøre som jeg gjorde, men det overrasker meg likevel like mye hver bidige gang.

Når det er sagt, må jeg jo innrømme - for de som ikke har lagt merke til det, at disse bildene ikke akkurat ble tatt i dag. Oftest ikke av meg selv heller. Kameraladeren ligger nemlig som gissel i kjelleren, noe som er en dagsjobb å ordne opp i. Kanskje henter jeg den i morgen. Kanskje jeg skal belønne meg selv med en øl også? Det kan da ikke gå galt, det?

fredag 7. mars 2014

Who took the ram from the ramalamadingdong?



Jeg har så lenge jeg kan huske vært glad i håndarbeid. På videregående, for eksempel, strikket og heklet jeg en kjole jeg aldri har brukt.


Men til jul fikk jeg en strikkebok av min gode søster, så jeg tenkte det absolutt var på sin plass å gi seg fatt på en av oppskriftene.



Valget falt på en oppskrift fra femtitallet.


Plagget skulle naturligvis strikkes til min nevø, og det var ikke vanskelig å skulle se for seg hvordan jakka ville se ut på Emmy.


Så, etter to måneders mindre intens strikking, fikk jeg klippet av den siste tråden, og det var klart for å sy hele herligheten sammen. Trodde jeg, da. Nå har det seg sånn at jeg og målebåndet ikke har kommet så godt overens. Det viser seg at bakstykket har fått litt for god fart på seg.


Tålmodigheten min begynner å visne litt nå, men da er det jo bare på sin plass at jeg har fått tilgang på et privat treningsrom på jobben. Der kan jeg blant annet sykle mens jeg ser serier på Netflix.


For ikke å snakke om at jeg har begynt å løfte vekter.


Nå håper jeg bare at jeg får trent opp litt ekstra tålmodighet i morgen så jeg faktisk kommer i mål med prosjektet - og da snakker jeg både om bebbiklærne og #sommerkroppen2014.

Ønsk meg lykke til.

lørdag 25. januar 2014

Poison, her tears are poison



Jeg tror jeg har gått inn i en liten depresjon. I sommer lastet jeg ned det som kom til å bli min nye avhengighet, nemlig LA Noire.

Der har jeg intervjuet mistenkte med stor innlevelse.


Og de bare, vakke meg assa, lover!


Og jeg bare, Y Y Y Y Y Y Y!


Hvorpå de bare, SHUT UP, maddafakka, pang pang!



Og jeg bare WTF.





Men jeg har også kjørt masse bil.



Jeg har blant annet kjørt denne bilen.


Og denne.


Og litt denne.


Men mest denne.


Men nå kjører jeg plutselig ingenting. Spillet er ferdig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt lenger. En del av meg har blitt borte. Au.

fredag 10. januar 2014

Dom säger det är nåt med mitt huvud, men ingenting har någonsin varit så nära ett svar



Livet går sin vante gang med sine oppturer og nedturer. Det står svart mot hvitt, med en god del gråsoner midt i mellom, og da helst i de mørke nyansene. Så åpner himmelen seg, og tømmer alt av slagg og avfallsstoffer, før sola plutselig glimter med sitt nærvær.
Stopp karusellen, jeg vil av.


For å få en liten pause fra meg selv liker jeg å sette igang et nytt pusselprosjekt. Her om dagen tok jeg dette verktøyet i bruk, men da jeg åpnet lokket oppdaget jeg at en eller annen gluping har puttet brikkene fra to forskjellige bilder i en og samme eske. Jeg ble naturlig nok oppgitt, men kunne ikke la være å tenke at innholdet i esken var like rotete som mitt eget hode.


Omsider fikk jeg majoriteten av brikkene til å passe sammen, tilfeldigvis omtrent på samme tid som jeg fikk organisert tankene mine via en såkalt terapautisk samtale.

I morgen skal jeg tilbake til Nesodden igjen, og jeg merker det vil bli en utfordring, samtidig som det blir godt å få et gjensyn med de gatene jeg har gått utallige ganger i årene jeg vokste opp.

Og når jeg er inne på temaet "reise" - for en måneds tid siden fikk jeg omsider rotet meg til å ordne meg nytt pass. Ettersom mitt forrige gikk ut på dato i 2011 vil jeg si det absolutt var på tide. Plutselig føles det ut som om verden står for mine føtter, og jeg har en voldsom trang til å reise tilbake til Praha.


Om alt går etter planen skal jeg om kort tid ut av landet på helgeferie. Skulle bare ønske det var mulig å ta ferie fra egne tanker på samme tid.


fredag 27. desember 2013

Noe av det jeg hater mest med å skulle "friskmeldes" fra en spiseforstyrrelse er det at klesskapet helst bør byttes ut. Jenter flest vil kanskje synes det å bli nødt til å kjøpe masse klær egentlig bare er det kuleste på jord, men jeg er ikke en av dem. Jeg setter pris på klær, og jeg liker godt å fornye garderoben min, men samtidig kan jeg ikke fordra å kjøpe klær. Det å bruke penger på klær sluttet å være gøy da jeg ikke lenger kunne komme inn i en xs. Det var nemlig det deiligste, det å kunne gå til kassa og vifte med de minste buksene butikken kunne tilby. For de kom jeg inn i. Tynn, serru. Ye.


Nå er det heller slik at jeg ofte arver klær av venninner - vel én venninne, og søsteren min, men mine egne klær beholder jeg allikevel, med et slags håp om å en gang kunne passe dem igjen. Selv om jeg vet det er en dårlig idé.

Jeg husker fremdeles da jeg gikk på folkehøyskolen og delte rom med den flotteste, hotteste jenta på hele skolen, og jeg selv så ut som en pinne. Da jeg begynte på skolen i Elverum hadde jeg valgt å bruke året til å bli bedre. Det funket naturligvis i to uker før hodet ble rotete igjen. Som det ofte gjør.


Nå, etter å ha brukt de siste årene som en berg-og-dalbane i vekt, har jeg omsider havnet på en vekt jeg kan kalle trivsel. Vel, sånn cirka. Det å faktisk trives med sin egen vekt tror jeg er ganske umulig, med mindre man er Fotballfrue. Uansett, etter å ha fokusert på å bli minst mulig (selv om jeg aldri har blitt så liten som jeg helst skulle vært) i så mange år, har jeg heller landet på at jeg burde fokusere på å skaffe meg noe som heter muskler i stedet. Etter uttallige knebøy har jeg klart å opparbeide meg lår og rumpe jeg kan begynne å være stolt av. Trodde jeg, helt til julaften. Jeg innså plutselig at jeg måtte kle meg pent, og hentet fram kjolene som bare har hengt i skapet og mugnet. Da de nektet å omfavne rompa jeg trodde jeg hadde startet å bli stolt over, ville jeg egentlig bare avlyse hele jula. Jeg tror ingentlig kan måle seg med følelsen av å ta på seg et klesplagg, måtte det være en bukse, kjole eller [fyll inn her], for så å innse at det er for lite. Ydmykelse, kalles det - i hvert fall for meg.

Det var her jeg gjerne skulle lagt ut et bilde av den store rompa mi som ikke får plass i den lille buksa jeg har liggende, men desverre finner jeg ikke laderen til kameraet. Vel, der sparte jeg deg kanskjer for et års intensiv terapi, så kanskje du egentlig bør takke meg.


God jul.

lørdag 30. november 2013

Hello sir, my name is Mary



I natt hadde jeg et forferdelig mareritt. Jeg drømte at Dixie fikk raptus og datt ned i et åpent komlokk. Jeg klatret ned og forsøkte å stoppe blødningene, men til ingen nytte. Plutselig hadde jeg ikke lenger en hund.


Så våknet jeg og innså at Dixie hadde hylt i søvne. Vi hadde visst hatt samme drøm.

Men over til noe mer lystig. Jeg har begynt på et nytt prosjekt i livet, et prosjekt jeg har valgt å kalle "Mari forsøker å komme i form". Det har jo faktisk nevnt i et tidligere innlegg, men jeg skal nå forsøke å inkludere Dixie i dette. For de som ikke har hørt det, skal det visstnok ha blitt sagt at hunder passer seg yppelig som treningskamerat. Det vil si, alle hunder unntatt Dixie. Når jeg tidligere har snørt på meg joggeskoene og lokket henne med meg ut, har det stort sett endt opp i at hun i stedet vil bade i fontener,


eller gjørme,


eller rett og slett legge seg på rygg i protest.


Det ironiske i dette, er at da vi pleide å gå ut i skogen på Nesodden for å øke pulsen, var det heller jeg som var hinderet.


Nei, det finnes da grenser for hvor interessant det er å lese om mine håpløse treningsvaner.

Men jeg har i det minste fått danset en del.



Blant annet har jeg danset på Pixies. Og Primal Scream.


Dansingen holdt forhåpentligvis høyere kvalitet enn bildet, men jeg har mine tvil.

Det jeg uansett har innsett er at det ikke er så artig å sprade rundt med et øye i alle regnbuens farger, selv om det får meg til å se ut som en badass motherfucker. Derfor har jeg funnet en metode for å dekke over den uheldige hendelsen som fant sted.


Trikset er å bruke lilla øyenskygge på det friske øyet, og lite annet. Simsalabim, umulig å gjennomskue. Om du vil se det for deg selv, så fårru fan meg møte opp her i kveld. Enuf said.