"Let me live!" She said: "C'mon and let me live, girl!"

Jeg kan ofte ha gode dager, dager der jeg kan smile og tulle og le, men det er skjeldent at jeg føler meg ordentlig glad. Som jeg pleier å kalle det; dager der jeg kan føle sola på kroppen.

Misforstå meg rett, jeg føler alltid solskinnet når det titter fram, men det jeg mener er at solskinnet får humøret og kroppen til å boble. Tidligere pleide jeg å oppnå dette ved å gå turer i nesoddskogene med Dixie og musikk i øret, her illustrert med bilder fra den gangen Kate Bush sang til meg om stormfulle høyder:

Sola nådde også fram da Thea og jeg var på hytta sammen og tok turer i Nesbyen alpinsenter.

Per i dag kan jeg ikke huske sist gang dette fenomenet skjedde, men idag! I dag var jeg i Tryvann med en venninne fra den beryktede folkehøgskolen, og det var så vidunderlig å endelig få litt solskinn i kroppen igjen! Tiden løp avgårde, føret var på topp, humøret var på topp, og for å toppe det hele har jeg leiligheten alene og kan løpe naken fra rom til rom og nyte stillheten som kun brytes av kveldsliste2 på anlegget.

Good friday.

Brb, Torshovparken.

Det tok ca 24 snapshots i Photo Booth før Dixie la fra seg de himlende øynene og i stedet hentet fram sitt apatiske blikk.

Da jeg derimot nevnte tur gjennom mitt kroppslige språk, kom entusiasmen fram.

Og ja, jeg har på meg det samme som igår. Og ja, det er sånn vi går tur.

I woke up this morning and I thought "what am I doing here?"

Noen dager er det litt vanskelig å stå opp. Vekkeklokka ringer, men kroppen vil ikke. Hodet vil ikke. Øynene vil ikke. Du vet du må stå opp, du vet du må på jobb. Likevel lar du musikk-vekkerklokka dure og dure, og plutselig har den durt i tre timer ekstra mens du har ligget og purket deg og latet som at du har satt sims-livet på pause.

Det er da man skal prøve å ta i bruk det man opp igjennom årene har lært at kan hjelpe. I mitt tilfelle betyr det å ta en god dusj, ta på seg noe annet enn koseklær, for så å sminke på seg et tykt lag med selvtillit.

Alltid en vinner, særlig om man følger det opp med en sekvens på Google+ med gode venner.

Jeg vet aldri hvordan man skal avslutte innlegg. Sånn, punktum.

Big Boys

I dag hadde Kurt bursdag.

Han var ganske fin på håret en periode, evt. alltid.

For et uinspirert innlegg jeg dedikerer til en av historiens mest inspirerende mennesker.
Gratulerer med dagen, Kurt. Hvil i fred.

Hjertebarn

De fleste vet hvilken dag i dag er. Her er et illustrasjonsbilde.

Ja, i dag er den dagen en av mine beste venninners kjære firbente egentlig skulle fylt 10 år. Han var tilfeldigvis også min firbentes beste venn og lekekamerat gjennom 4 år, fram til bjeffene hans plutselig ikke lenger kunne høres. Vi savner deg, kjære venn, dypt og inderlig.

Jeg beklager fettflekken du har fått på truten, det er desverre skoletyggisen som holder deg fast til klesskapet mitt sin feil. Vi gleder oss til å leke med deg igjen i himmelen. Hils Mamma fra meg så lenge. Dixie og jeg håper du har hatt en fin dag. Voff.

Here a man man's own kin. He turned his back and his own people shot him

Jeg har blitt fæl med å poste dagens outfit, det er bare alt for gøy.

Håper dette bildet kan hjelpe til med å balansere innlegget.

I tillegg til denne videoen. Den fikk trommehinnene mine til å vibrere ut i tidenes eargasm. Ikke nok med at det er Patti Smith og at hun ser råere ut enn noensinne, men Tom Verlaine er jo også med! Kjære herlighet.

Any old time to keep me waiting

Jeg har startet å jobbe så smått igjen, ha noe å gjøre liksom. Hente post og sånn. Ganske deilig egentlig, å hente post. Da får Dixie og jeg en unnskyldning til å gå en morgentur på en akseptabel lengde. Det synes vi er deilig begge to. På veien inn til kontoret kjører vi slalom mellom de andre ansatte. De er hyggelige mennesker de altså, blir bare veldig mye fotball. Det er jo kanskje ikke så rart når vi jobber i en av Norges ledende butikker innen fotball. Blir litt mye offside i lengden, ikke at jeg helt vet hva det skal bety.

I stedet for å delta i samtaler der det eneste man kan bidra med er å nikke, blir jeg i mitt egne lille univers med headsettet over ørene. Da er det hyggelig når en av fotballguttene spør om jeg har hørt noe kul musikk i det siste, og da for eksempel legger til at Patti Smith er en rå dame og at The Black Keys er et kult band. Jeg burde gi en lytt til disse Sorte Nøklene, mener han. Det synes jeg er koselig. Alltid moro med ny input.



Nå må jeg skikkelig bæsje. Fyllebæsjen er alltid litt ekkel på en god måte.

Mmmæsj.

Jentemakt

Så stod våren utanför. I värmen blev din klänning helt förstörd

Jeg liker at 90% av jakkene mine er arvestykker etter min far. Min ultimate favoritt har etter nesten tre års bruk blitt omtrent mer hull enn jakke, men det tør jeg ikke legge ut noen dokumentasjon på ettersom det ser ut som jeg har en penis på akkurat det bildet.

Flaut. Jaja, nå som det er livsfarlig å gå utendørs uten en kilometer med isolering rundt kroppen, har jeg begynt å kle meg i sau istedet.

Sånn i tilfelle noen lurte.

Psychic Confusion

Jeg må komme med en geek-alarm, særlig for de som ikke interesserer seg det grann for Sonic Youth, Lydia Lunch eller generelt musikkscenen i New York på 70-tallet.

Det har seg slik at jeg leser en bok. Jeg leser en bok om nettopp post-punk, no wave, Sonic Youth, Patti Smith, Lydia Lunch, Brian Eno, you name it. Les boka for faen!

Neida, bare les disse utdragene. Ingen tvang, altså, bare les dem!

Jeg tror Lydia Lunch er mitt største idol, bortsett fra alle de andre favorittidolene mine.

Bare for å være enda mer kjedelig og kjip legger jeg til et intervju også, ettersom sikkert bare 1>personer gadd å lese utdragene, medregnet meg selv. Neida, har litt tro på menneskeheten jeg også, tror bare mer på Dixie. Akkurat nå, for eksempel, har jeg veldig stor tro på at hun må bæsje, så da går vi ut og bæsjer. Altså, Dixie bæsjer. Jeg bare ser på, jeg. Du kan få se på du også, om du vil - se på intervjuet, altså!



Herregud, hva kommer det til å bli av meg.