onsdag 16. april 2014

Still I was a slave, waiting to be saved



Nå er det en stund siden sist jeg har oppdatert internettet om hva jeg bruker livet mitt til. Det er ikke så mye, men det er da noe. For eksempel brukte jeg tre formiddager forrige uke på å passe på han som kommer til å bli Oslos neste kjekkas.


Jeg har også fremdeles en kjekkas i hjemmet mitt. Hun fyller snart hele ti år, og jeg tror hun etterhvert kommer til å spille en stor rolle i Emmanuels oppdragelse, for eksempel ved å fortelle om at hun som barn bare hadde en pinne å leke med.
Og nå, for eksempel, liker hun best å ligge på rygg mens hun leker, men den leken skal jeg passe på at Emm ikke lærer før han er kjønnsmoden.


Men over til noe annet. I livet må man jo være forsiktige med hvor man trår. Man skal helst ikke tråkke i salaten, og ei heller på komlokk.


Jeg har ikke vært like flink til det, men har heldigvis profesjonell hjelp som jeg benytter meg av ukentlig. For et års tid siden var jeg med i en kunstterapigruppe. For et par uker siden, da jeg satt og ventet til det var min tur å spy ut eder og galle til den nydelige damen jeg har som hjelpeapparat, gikk jeg inn på lageret og fant igjen noen ting jeg lagde da jeg lekte kunstterapautisk pasient.


Der var det mye rart.


Dette husker jeg var inspirert av en av mine favorittbøker, Heimdal, California.


Og her hadde jeg nyfarget hår.


Men mest av alt husker jeg denne følelsen.


Men så kom det også dager jeg ikke hadde den minste smule av inspirasjon og heller gikk til musikkens verden.


Dette husker jeg at jeg lagde like før jeg skulle se Odd Børretzen, noe som skjedde bare et par måneder før han takket for seg og ikke kunne puttes inn i veggen og komme igjen.

Og jeg husker at jeg identifiserte meg veldig med Bekkelaget Blues, hvor jenta i sangen satt og tviholdt i ølglasset mens hun var så trist at hun nesten var helt gjennomsiktig.


Men nå har jeg lyst til å tviholde i mitt eget ølglass. Håper bare ikke jeg blir helt gjennomsiktig jeg også.

torsdag 13. mars 2014

This is gonna be hard on you, none the less it's true



Jeg hadde en rar opplevelse forrige uke. Etter å ha benyttet meg av treningsrommet vårt mandag til fredag, hadde jeg ikke lyst på øl? Det føltes på et vis feil å helle i seg giften etter jeg hadde brukt så mye tid og krefter på å gjøre kroppen godt.

Jeg drakk øl likevel, da. Naturligvis. Om det egentlig var så lurt er en annen sak.


Det jeg gjerne ønsker er jo å kunne belønne meg med en pils, etter for eksempel å ha vasket leiligheten. Det er få ting som føles bedre enn å slå seg ned på min syttitalls sovesofa, sprette korken og lene seg tilbake for å nye duften av vaskemiddel og alkohol. Det som da gjerne blir problemet er at én pils blir til åtte, ti. Tusen. Da skjer det en kobling i hjernen min som gjør at dømmekraften svekkes, og alle idéer blir automatisk bra. For eksempel blir det helt greit å gå med morgenkåpa med formel 1-biler,


eller rett og slett å gjøre en klovn ut av seg.


Og dette på en helt ordinær torsdag. Eller onsdag. Problemet med regnskapet er jo at man går i minus dagen etter, både i form og på konto.



Når jeg påfølgende dag våkner, innser jeg jo øyeblikkelig at det var en helt elendig idé å gjøre som jeg gjorde, men det overrasker meg likevel like mye hver bidige gang.

Når det er sagt, må jeg jo innrømme - for de som ikke har lagt merke til det, at disse bildene ikke akkurat ble tatt i dag. Oftest ikke av meg selv heller. Kameraladeren ligger nemlig som gissel i kjelleren, noe som er en dagsjobb å ordne opp i. Kanskje henter jeg den i morgen. Kanskje jeg skal belønne meg selv med en øl også? Det kan da ikke gå galt, det?

fredag 7. mars 2014

Who took the ram from the ramalamadingdong?



Jeg har så lenge jeg kan huske vært glad i håndarbeid. På videregående, for eksempel, strikket og heklet jeg en kjole jeg aldri har brukt.


Men til jul fikk jeg en strikkebok av min gode søster, så jeg tenkte det absolutt var på sin plass å gi seg fatt på en av oppskriftene.



Valget falt på en oppskrift fra femtitallet.


Plagget skulle naturligvis strikkes til min nevø, og det var ikke vanskelig å skulle se for seg hvordan jakka ville se ut på Emmy.


Så, etter to måneders mindre intens strikking, fikk jeg klippet av den siste tråden, og det var klart for å sy hele herligheten sammen. Trodde jeg, da. Nå har det seg sånn at jeg og målebåndet ikke har kommet så godt overens. Det viser seg at bakstykket har fått litt for god fart på seg.


Tålmodigheten min begynner å visne litt nå, men da er det jo bare på sin plass at jeg har fått tilgang på et privat treningsrom på jobben. Der kan jeg blant annet sykle mens jeg ser serier på Netflix.


For ikke å snakke om at jeg har begynt å løfte vekter.


Nå håper jeg bare at jeg får trent opp litt ekstra tålmodighet i morgen så jeg faktisk kommer i mål med prosjektet - og da snakker jeg både om bebbiklærne og #sommerkroppen2014.

Ønsk meg lykke til.

lørdag 25. januar 2014

Poison, her tears are poison



Jeg tror jeg har gått inn i en liten depresjon. I sommer lastet jeg ned det som kom til å bli min nye avhengighet, nemlig LA Noire.

Der har jeg intervjuet mistenkte med stor innlevelse.


Og de bare, vakke meg assa, lover!


Og jeg bare, Y Y Y Y Y Y Y!


Hvorpå de bare, SHUT UP, maddafakka, pang pang!



Og jeg bare WTF.





Men jeg har også kjørt masse bil.



Jeg har blant annet kjørt denne bilen.


Og denne.


Og litt denne.


Men mest denne.


Men nå kjører jeg plutselig ingenting. Spillet er ferdig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt lenger. En del av meg har blitt borte. Au.

fredag 10. januar 2014

Dom säger det är nåt med mitt huvud, men ingenting har någonsin varit så nära ett svar



Livet går sin vante gang med sine oppturer og nedturer. Det står svart mot hvitt, med en god del gråsoner midt i mellom, og da helst i de mørke nyansene. Så åpner himmelen seg, og tømmer alt av slagg og avfallsstoffer, før sola plutselig glimter med sitt nærvær.
Stopp karusellen, jeg vil av.


For å få en liten pause fra meg selv liker jeg å sette igang et nytt pusselprosjekt. Her om dagen tok jeg dette verktøyet i bruk, men da jeg åpnet lokket oppdaget jeg at en eller annen gluping har puttet brikkene fra to forskjellige bilder i en og samme eske. Jeg ble naturlig nok oppgitt, men kunne ikke la være å tenke at innholdet i esken var like rotete som mitt eget hode.


Omsider fikk jeg majoriteten av brikkene til å passe sammen, tilfeldigvis omtrent på samme tid som jeg fikk organisert tankene mine via en såkalt terapautisk samtale.

I morgen skal jeg tilbake til Nesodden igjen, og jeg merker det vil bli en utfordring, samtidig som det blir godt å få et gjensyn med de gatene jeg har gått utallige ganger i årene jeg vokste opp.

Og når jeg er inne på temaet "reise" - for en måneds tid siden fikk jeg omsider rotet meg til å ordne meg nytt pass. Ettersom mitt forrige gikk ut på dato i 2011 vil jeg si det absolutt var på tide. Plutselig føles det ut som om verden står for mine føtter, og jeg har en voldsom trang til å reise tilbake til Praha.


Om alt går etter planen skal jeg om kort tid ut av landet på helgeferie. Skulle bare ønske det var mulig å ta ferie fra egne tanker på samme tid.


fredag 27. desember 2013

Noe av det jeg hater mest med å skulle "friskmeldes" fra en spiseforstyrrelse er det at klesskapet helst bør byttes ut. Jenter flest vil kanskje synes det å bli nødt til å kjøpe masse klær egentlig bare er det kuleste på jord, men jeg er ikke en av dem. Jeg setter pris på klær, og jeg liker godt å fornye garderoben min, men samtidig kan jeg ikke fordra å kjøpe klær. Det å bruke penger på klær sluttet å være gøy da jeg ikke lenger kunne komme inn i en xs. Det var nemlig det deiligste, det å kunne gå til kassa og vifte med de minste buksene butikken kunne tilby. For de kom jeg inn i. Tynn, serru. Ye.


Nå er det heller slik at jeg ofte arver klær av venninner - vel én venninne, og søsteren min, men mine egne klær beholder jeg allikevel, med et slags håp om å en gang kunne passe dem igjen. Selv om jeg vet det er en dårlig idé.

Jeg husker fremdeles da jeg gikk på folkehøyskolen og delte rom med den flotteste, hotteste jenta på hele skolen, og jeg selv så ut som en pinne. Da jeg begynte på skolen i Elverum hadde jeg valgt å bruke året til å bli bedre. Det funket naturligvis i to uker før hodet ble rotete igjen. Som det ofte gjør.


Nå, etter å ha brukt de siste årene som en berg-og-dalbane i vekt, har jeg omsider havnet på en vekt jeg kan kalle trivsel. Vel, sånn cirka. Det å faktisk trives med sin egen vekt tror jeg er ganske umulig, med mindre man er Fotballfrue. Uansett, etter å ha fokusert på å bli minst mulig (selv om jeg aldri har blitt så liten som jeg helst skulle vært) i så mange år, har jeg heller landet på at jeg burde fokusere på å skaffe meg noe som heter muskler i stedet. Etter uttallige knebøy har jeg klart å opparbeide meg lår og rumpe jeg kan begynne å være stolt av. Trodde jeg, helt til julaften. Jeg innså plutselig at jeg måtte kle meg pent, og hentet fram kjolene som bare har hengt i skapet og mugnet. Da de nektet å omfavne rompa jeg trodde jeg hadde startet å bli stolt over, ville jeg egentlig bare avlyse hele jula. Jeg tror ingentlig kan måle seg med følelsen av å ta på seg et klesplagg, måtte det være en bukse, kjole eller [fyll inn her], for så å innse at det er for lite. Ydmykelse, kalles det - i hvert fall for meg.

Det var her jeg gjerne skulle lagt ut et bilde av den store rompa mi som ikke får plass i den lille buksa jeg har liggende, men desverre finner jeg ikke laderen til kameraet. Vel, der sparte jeg deg kanskjer for et års intensiv terapi, så kanskje du egentlig bør takke meg.


God jul.

lørdag 30. november 2013

Hello sir, my name is Mary



I natt hadde jeg et forferdelig mareritt. Jeg drømte at Dixie fikk raptus og datt ned i et åpent komlokk. Jeg klatret ned og forsøkte å stoppe blødningene, men til ingen nytte. Plutselig hadde jeg ikke lenger en hund.


Så våknet jeg og innså at Dixie hadde hylt i søvne. Vi hadde visst hatt samme drøm.

Men over til noe mer lystig. Jeg har begynt på et nytt prosjekt i livet, et prosjekt jeg har valgt å kalle "Mari forsøker å komme i form". Det har jo faktisk nevnt i et tidligere innlegg, men jeg skal nå forsøke å inkludere Dixie i dette. For de som ikke har hørt det, skal det visstnok ha blitt sagt at hunder passer seg yppelig som treningskamerat. Det vil si, alle hunder unntatt Dixie. Når jeg tidligere har snørt på meg joggeskoene og lokket henne med meg ut, har det stort sett endt opp i at hun i stedet vil bade i fontener,


eller gjørme,


eller rett og slett legge seg på rygg i protest.


Det ironiske i dette, er at da vi pleide å gå ut i skogen på Nesodden for å øke pulsen, var det heller jeg som var hinderet.


Nei, det finnes da grenser for hvor interessant det er å lese om mine håpløse treningsvaner.

Men jeg har i det minste fått danset en del.



Blant annet har jeg danset på Pixies. Og Primal Scream.


Dansingen holdt forhåpentligvis høyere kvalitet enn bildet, men jeg har mine tvil.

Det jeg uansett har innsett er at det ikke er så artig å sprade rundt med et øye i alle regnbuens farger, selv om det får meg til å se ut som en badass motherfucker. Derfor har jeg funnet en metode for å dekke over den uheldige hendelsen som fant sted.


Trikset er å bruke lilla øyenskygge på det friske øyet, og lite annet. Simsalabim, umulig å gjennomskue. Om du vil se det for deg selv, så fårru fan meg møte opp her i kveld. Enuf said.

mandag 25. november 2013

Ain't no use in prayin' / That's the way it's stayin', baby



Jeg var på danskebåten i helga. Det viktigste man må huske når man er på danskebåten, er at alle regler opphører når man er på internasjonalt farvann, og da er det for eksempel riktig stil å ta masse tatoveringer.


Det er også lov å oppføre seg som en ekte sjørøver, ettersom man faktisk befinner seg på ustø grunn. Naturligvis skal man også få lov til å drikke alkohol, og masser av det. Helst så mye at du kjemper med havet om å inneholde mest væske.


Det tror jeg at jeg klarte, jeg husker nemlig ikke så mye fra fredagen, men det tror jeg kan ha sammenheng med at jeg faktisk oppførte meg som en ekte pirat. Sjøbeina må jeg dog ha mistet, ettersom jeg ikke klarte å ta av meg all sminken jeg hadde under øyelappen min.


Jeg lurer på om det kan være en lur idé å spørre etter overvåkningsfilmene fra fredags kveld, ettersom ingen har noen anelse om hva jeg kan ha funnet på. Kanskje hadde jeg akutt lyst på en klem, kanskje med en stolpe. Det jeg gjorde ble i hvert fall relativt mislykket, noe Instagram gjerne ville understreke for meg.


Men nå har jeg i det minste en god begrunnelse for å kunne bruke all den sorte sminken jeg egentlig alltid bruker i utgangspunktet.


Fint jeg skal på konsert i kveld, da! Sees på Rockefella.

søndag 17. november 2013

Met me on Lonely Street



Noen dager kjeder jeg meg, slik som folk flest. Da kan det være greit å finne noen hobbyer å holde på med. I mitt liv har jeg vært mester i både å lage makramé-smykker, sølvsmykker, perlekunst og tegninger av type blyant.

Selv om det kan være hyggelig å gå med smykker det ser ut som du lagde i barnehagen, er det som ofte har blitt en gjenganger for meg når jeg lider av kjedsommelighet, fotolek. Det kan ofte resultere i ting som dette:


Men oftere skjer det at jeg i stedet studerer meg selv i photobooth for å prøve å forstå hvordan andre ser meg. Da forteller jeg blant annet vitser, som jeg naturligvis ler hjertelig av, og/eller gåter jeg blir sittende og fundere på. Det er veldig interessant å se hvordan en selv reagerer på slikt, og jeg anbefaler alle å gjøre det samme. Det er naturligvis også mulig å gjøre dette i et vanlig speil, som for eksempel på badet, men jeg foretrekker å gjøre det foran et apparat som kan vise deg et speilbilde, og samtidig ta et stillbilde av utvalgte øyeblikk som du senere kan studere og lære noe av.

Som eksempel har jeg prøvd meg på noe som kalles duckface på godt norsk.


Som du ser er dette en prosess. Dette er noe man må prøve og feile på, så ikke bli utålmodig og skuffet om det ikke går bra ved første forsøk.

Det finnes også andre ansiktsuttrykk man kan øve seg på på denne måten. Blant annet er jeg usikker på om jeg mestrer det å se overrasket ut når venner og andre medmennesker forteller meg en historie, eller en anekdote, der man gjerne skal reagere med et litt sjokkert uttrykk.


Akkurat det har jeg konkludert med at jeg er ganske god på, men at det samtidig er rom for forbedringer. Terningkast 5,3.

Det er også viktig å kunne vise en form for fryd eller glede på noen punkter i livet. Akkurat det å smile hjertelig uten at det skal virke påtvunget kan være litt kinkig, og det er derfor viktig å ta seg tid til å øve seg på nettopp dette i ny og ne.


Dette er også noe en må gjøre over tid, men noen ganger kan det virke som om man plutselig tar et par skritt i feil retning av progresjon. Dette er noe jeg nå har innsett at jeg sliter med, men det kan jeg derfor ta til etteretning for videre utvikling.


Det er viktig å huske at man ikke må haste med dette og heller ta det i et rolig tempo som føles behagelig. En dag skal du nok se at du har mestret kunsten, og da er det lov å feire med for eksempel en hvetebolle, med eller uten rosin, og kanskje til og med med et glass med husholdningssaft ved siden av. Lykke til!