onsdag 8. juni 2016

It's a hard, hard habit to break



Jeg har møtt en gutt, jeg. Plantegutten.



Han er en grei gutt, veldig grei, så jeg har det bra, jeg.

Han har en katt også.


En riktig så pen katt.


At jeg ikke har vist noe livstegn her inne på månedsvis, kommer av at jeg har vært litt opptatt med livet, men egentlig har jeg jo mange opplevelser å fortelle om. For eksempel var jeg i Sør-Afrika i januar, og der så jeg A1!!!



Men akkurat nå er jeg ganske sulten, så jeg setter punktum for denne gang, jeg ville bare sjekke inn og se om det fremdeles var hyggelig å oppdatere blogg. Det var det, så da gjenstår det å se om det faktisk kommer til å komme flere ord og bilder her etterhvert. Det håper i hvert fall jég at det gjør.


Kiss out.

onsdag 9. september 2015

You’ll hear a full choir singing your love requiem, as you ride through great fields with birds and things.



Støttesteinen er borte.


Den andre av to.


Etter å ha satt "hund" på toppen av alle års ønskelister kom endelig Dixie inn i livet mitt i 2004.


Hun var som de sier, menneskets beste venn.


Hun var en støtte gjennom vanskelige år, både gjennom teenage angst og de harde tyveårene.

Det som skulle bli mine første år på egne bein i den store byen Oslo ble ikke som de skulle bli. Mor overtalte meg til å la henne ta vare på Dixie for at jeg skulle få leve ut det som skulle være en spennende utviklingsfase i eget bokollektiv med verden for mine føtter. Det tok ikke mer enn dager før virkeligheten ble en annen og Dixie enten måtte omplasseres eller bo hos meg. Med god hjelp av hundepass hos naboen den første tiden, ble hverdagen med Dixie den eneste hverdagen.

For to uker siden ble leiligheten tom. Hundeskåler og tepper ble lagt på loftet og hundehårene sugd opp. Selv om jeg lenge har forsøkt å forberede meg på at Dixie ikke kom til å leve evig, har slaget slått luften ut av meg. Ingen står logrende ved døra og ønsker meg velkommen som om jeg aldri skulle kommet hjem igjen. Tidligere kunne jeg alltid finne trøst i henne, selv om det bare var etter en trist film. Nå er det bare puta som tar imot tårene.


Men vi hadde mange fine år sammen, kjære venn. Takk for all gleden du har gitt meg.

tirsdag 21. april 2015

Livet kaller.



Jeg tror jeg skal begynne å bruke den triste tumblr-siden min litt mer aktivt framover. For tiden spiser jeg for mye is til å sitte inne og skrive lange innlegg.



Sommeren kom tidlig i år.

onsdag 1. april 2015

Hey, fuck the people!



Dette var opprinnelig et innlegg jeg skrev midt på natten i alkoholrus etter flere søvnløse netter, så det var ikke det mest intelligente jeg har liret av meg.

Hele historien startet vel med at jeg en fuktig kveld bestemte meg for å skrive noe hipt og kult på skinnjakka mi - noe skikkelig punk som så tøft og hardcore ut og sånn. Jeg rotet i papirsøppelet og fant fram et stykke papp som opprinnelig hadde omfavnet en pizza margerita, grep tak i en sprittusj som egentlig var moden for søppelkassen, lukket det venstre øyet og begynte å skisse opp noe jeg der og da følte at var helt sykt badass.

Neste morgen krabbet jeg inn på kjøkkenet og fant en bit kartong på bordet med ordene "Fuck the system" skrevet i stor og omtrent uleselig skrift. Heldigvis hadde jeg lagt prosjektet til side på et tidspunkt, men jeg tenkte dog at det ikke var en alt for dum idé om jeg bare fikk rettet skuta opp i en litt mer kjørbar retning.

Etter å ha hatt et lyttemaraton med The Kills, innså jeg at låta deres "Fuck The People" hadde en god rytme og litt fing i seg. Jeg fant fram maling og fullførte prosjektet uten å helt tenke på konsekvensene av å gå rundt med et ganske hissig sitat på ryggen.


Heldigvis har budskapet mitt blitt forstått av de menneskene jeg har fått en reaksjon fra. Senest i dag hadde jeg en slik opplevelse da jeg ble tatt igjen på gata av en mann som åpenlyst hadde dårlig tid

"Jeg ser det står "faen ta menneskene" på ryggen din, men vi er jo alle mennesker".

Jeg ble litt tatt på senga, ettersom jeg øyeblikket før hadde danset bortover gaten til rytmer og ord Beck sendte inn i ørene mine, så jeg rakk ikke å si noe særlig annet enn at "det får deg kanskje til å tenke", før jeg så at han ble mild i blikket og fortsatte med å si at "ja, det er jo veldig åpent for tolkning."

Før han hastet videre, fikk jeg stammet fram at "ja, det var jo det som var tanken".

Det jeg vil er ikke å presse mine meninger på folk, men å åpne for en debatt der vi kan diskutere hvordan vi alle er med på å forme verden, på både godt og vondt - og hvordan vi som mennesker kan gjøre ting bedre for hverandre.

Bet you something I can get your mouth shut
You want a warning
You got a warning
Stab your back

Hey, fuck the people

fredag 27. mars 2015

You're the same kind of bad as me



Jeg drikker rekordmye øl for tiden, omtrent hver eneste dag. Jeg har vært på en fest der jeg tydelig var den mest rusede personen i hele rommet, men jeg drakk ikke en eneste dråpe alkohol - jeg var bare ruset på livet.

Etter å ha vært hobbyalkoholiker i utallige år, fant jeg ut at jeg måtte sette ned foten. De siste ukene har jeg kun drukket alkoholfritt, og jeg har funnet ut at det faktisk i mange tilfeller er mye mer deilig å drikke øl jeg ikke blir vimsete av, og at jeg dermed kan ha et høyt energinivå med mer kontroll - og at jeg slipper å være ødelagt i dager etterpå.

Det økte energinivået er ikke bare noe jeg selv setter pris på, men også hunden.


Det første innkjøpet jeg gjorde var av to typer Clausthaler og en Erdinger.

Den i midten anbefaler jeg å styre unna, men ølen på hver ving kan jeg gå god for.


Munkholm Bayer, er forøvrig min absolutte favoritt. Pappa kom på et impulsbesøk idet jeg var på vei ut døra for å gå på konsert, så vi syntes det var en lur idé å posere med favorittølen.


Det var forøvrig Cult Of Youth som holdt konsert, og jeg hadde det morsommere enn jeg har hatt det på lenge. Etter å ha måttet selge vekk fire konsertbilletter på grunn av fyllesyke eller manglende energi, må jeg si det var veldig verdt å ta turen og danse for full maskin med Munkholm i glasset.


Nå kan bare festivalsommeren komme - jeg er klar!

søndag 22. mars 2015

She does nothing all day, but sit down and cry



Hun henger strengt tatt mer på La Photo Cabine enn å gråte.

Men på tirsdag fikk hun endelig se Cult Of Youth spille, og det var jo veldig stas!

Kommende tirsdag skal hun også på konsert, for å se Blonde Redhead denne gangen.

Det er jo kjekt.

Alkohol har hun tatt en pause fra også.

13 dager hittil.

Men her er de siste månedene mine i bilder.

Bare hyggelig.









onsdag 5. november 2014

I drink, I get drunk and fall on my face/All my friends tell me I'm a basket case



Jeg har endelig begynt å ta type "hverdagsbilder" igjen. Det føles litt godt å ta kameraet i bruk igjen på den måten, etter så lang tid.

Da jeg var fjorten, var det én ting jeg gjorde da jeg kom hjem fra skolen. Vel, to - jeg lagde meg en Nescafé Cappuccino og så på Gilmore Girls. Av en eller annen grunn ville jeg nylig gjenoppleve gamle minner.


Om noen liker pulvermelk og dårlig kaffe, er det bare å si ifra - jeg har masse igjen.

Jeg har også en hund - fremdeles. Det er rart hvor lenge de lever. Enda rarere er det hvor lenge bamsene til hunden lever. Vel, eksisterer - man kan strengt tatt ikke lenger se hva kadaveret en gang skulle forestille. Det var en gang en rev. Dixie fikk en revebamse med en pipeleke inni til julegave, omtrent da The Fox var på sitt største. Jeg syntes det var en god og gjennomtenkt gave, men Dixie tar egentlig imot en pinne med glede. Jaja, da blir jula billigere i år.


Men jeg har også innviet peisen min, etter å ha bodd i leiligheten min i et år (og halvveis fryst ihjel under vinterhalvåret). Vel, det var strengt tatt Jo som innviet peisen min. Jo er en smart kar. Han kan mye, blant annet om peis.


Jeg har også hatt besøk av andre, tro det eller ei. Dette er Gaute. Gaute bor sammen med Jo (og han ville vel strengt tatt bare besøke Jo og Dixie).


Neida, han ville bare besøke Dixie - Jo bor han jo med. Gaute er glad i Dixie (og Dixie faktisk også glad i ham).


Jeg er også ganske glad i Dixie. Jeg liker å tro at hun er glad i meg og.


Dixie er nemlig en hund med en god dose personlighet. Hun sier ganske klart ifra når hun f.eks. har lyst på brødskiver med leverpostei. Hun kan stelle seg foran kjøleskapsdøra og bjeffe etter mer leverpostei når det skulle være. Jeg lurer på om leverpostei kan fungere som extacy for hunder. Hun oppfører seg i hvert fall som om det skulle vært sånn. Men når jeg tenker meg om, har jeg selv klynket mot kjøleskapet når det ikke er mer øl igjen, så tror ikke det er så alvorlig.

Hun vet i hvert fall å si ifra.


Men nå må jeg rømme - Dixie har prompa.


onsdag 29. oktober 2014

Mary won't you call my name?

Morphine - Baby Won't You Call My Name

Jeg har gått i lang tid og vurdert hvorvidt jeg skulle klippe av meg dreadsene eller ikke. Da Mamma døde, tenkte jeg tanken for første gang - jeg ville ha en ny start. Det klarte jeg ikke å gjennomføre.

Nå, i løpet av de siste fire årene, ble det mer og mer realistisk å faktisk gjøre det. Etter å ha tenkt tanken, stoppet meg selv, tenkt tanken igjen, osv, bestemte jeg meg for å heller starte en innsamling til kreftforeningen.

I starten trodde jeg at det ville vært et mirakel om folk ville donere 5000 NOK, men den totale summen ble 6700,-. Sekstusensyvhundrede kroner som nå går til å hjelpe kreftforeningen i deres arbeid. Det synes jeg er vanvittig bra! Jeg er så stolt og fornøyd og kry, og du vet ikke hva. Godt jobba!!

Men så kom dagen. Jeg ante ikke hvor mye dette håret faktisk har betydd for meg, før uken etterpå, men da jeg satt i stolen, var jeg veldig glad for at det var Thea (verdens beste og flinkeste og nydeligste [...] frøken), min beste venninne, som tok på seg jobben med å stå der i fem timer og gre ut floker hun omtrent selv hadde vært med på å lage.


Vi ble ferdig med prosjektet ca en time over midnatt, og fant ut at det var riktig å finne senga på det tidspunktet.

Neste morgen følte jeg at jeg måtte dokumentere fremgangen, og det håret jeg hadde igjen var tynt, slitt og ekstremt skadet.


Formiddagen benyttet jeg ved å marinere meg inn i balsam, og på magisk vis klarte frisøren min, Monica på Adam & Eva (som forøvrig er en veldig flink frisør - og en venninne av Thea), å få håret mitt til å se bra ut. Da jeg kom hjem fra frisørstolen, tok jeg et bilde av den nye sveisen.


Og dagen etter tok jeg et nytt,


og et nytt et dagen etter det igjen.


Men når alt er sagt - dette ville ikke ha skjedd uten de vanvittig gavmilde menneskene som har støttet dette prosjektet. For alt i alt - dette handlet ikke i hoveddel om håret mitt (det ville jeg nok ha klippet av uansett), det handler om at mennesker i Norge ikke er så hjerteløse som noen skal ha det til. Nå klippet jeg håret mitt for kreftforeningen - hva vil du gjøre? Hva kan du gjøre? Vil du gjøre noe? Det trenger ikke være noe stort. Jeg solgte boller med inntekt for Redd Barna som 10-åring, og samlet inn omtrent tusen kroner. Husk at alle monner drar. Om en million mennesker gir én krone til et formål - ja, da er det plutselig én million kroner som ligger i bøtta.