torsdag 28. august 2014

Det är ni som e dom konstiga, Det är jag som e normal



Da jeg gikk på ungdomsskolen og den negative spiralen startet, begynte jeg å gjøre noe jeg selv syntes var veldig rart, men som jeg likevel fortsatte med.

Det hele begynte med at jeg skulle ønske at ting ble bedre. Jeg skulle ønske at jeg var kulere, mindre rar. Jeg skulle ønske... Som en tretten år gammel frøken var jeg sikker på at det å blåse vekk en øyenvipp fra fingeren var som å gni på den magiske lampen. Derfor begynte jeg å gjøre nettopp dette. Etter hvert ble det å nappe ut øyenvipper til en slags avhengighet. Jeg brukte uansett ikke sminke, så jeg så ikke hvorfor det skulle være en så idiotisk ting å gjøre når ingen uansett så noe særlig av vippene mine i utgangspunktet, men da alle rundt meg begynte å nappe øyenbrynene, flyttet fokuspunktet seg. Det var en periode at en del av luggen også ble ofret, men det skjedde heldigvis ikke mange gangene.

Jeg har ikke mange bilder fra den tiden, siden jeg skydde kameralinser som pesten, så jeg hadde en uvane med å gjøre meg til foran en eventuell fotograf. Ikke akkurat heldig.


Jeg så bokstavelig ut som en dust, og jeg var jo ikke akkurat stolt over utseendet mitt selv, men jeg kunne ikke noe for det. Heldigvis har jeg en storesøster som jeg alltid har sett opp til, så da hun vennlig spurte meg om jeg hadde begynt å nappe brynene, forsto jeg at det var ganske synlig, og jeg klarte jeg å slutte. Heldigvis var det så tidlig i prosessen at det ikke hadde blitt en alvorlig avhengighet, men jeg forsto som sagt ikke hva det kom av.

Nå, ti år senere, har jeg endelig forstått at jeg ikke bare var en gal idiot, selv om jeg egentlig alltid har vært en gal idiot. Trikotillomani er en ganske ukjent lidelse, men den er nært koblet til stress, og så mange som 2% av amerikanske studenter sies å være diagnosert med lidelsen.

Jeg har i løpet av de siste årene blitt ganske avhengig av Youtube, og da jeg plutselig snublet over denne jenta, var det som om et lys gikk opp for meg.



Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg selv min dose med "avhengighetslidelser", om det er det riktige ordet å bruke. Derfor er jeg så glad for at jeg ble stoppet i tide, men jeg synes det er viktig å spre ordet om at dette faktisk er et alvorlig problem for en god del mennesker - og det er lett å gjøre narr av det du ikke kjenner.

Det var alt jeg hadde på hjertet. Nei, vent! Apropos hår! Det har nå kommet inn 5300,-, noe som betyr at flokene skal bort. Jeg har allerede skinnet sidene, men venter til bursdagen min før alle forsvinner.



Husk at det fremdeles er mulig å donere!

tirsdag 19. august 2014

Kreft dreper, hår vokser ut igjen

I nesten åtte år har håret mitt vært en samling av floker som har vokst seg lengre og lengre. Det er kanskje ikke nødvendig å nevne at dette innebærer at forholdet mellom hode og hår er basert på en stor kjærlighet.

Men nå har tankene begynt å vandre i baner der flokene ikke nødvendigvis lenger skal være en del av livet mitt. Dette er en avgjørelse som er vanskelig å ta på egenhånd, så jeg har bestemt meg for at du kan være med på å avgjøre om sveisen skal bli eller reise, og hjelpe en trengende sak i samme slengen.

Du trenger ikke å gi hele matbudsjettet ditt, men doner hva du bruker på sigaretter eller snus på en uke, pengene du ville brukt på fredagskvelden, eller bare de kronestykkene som ligger nederst i veska.

Alle monner drar. Om målet nås, forsvinner håret. 


-------------------------

Da jeg gikk på ungdomsskolen følte jeg meg fanget i min egen kropp. Jeg følte at det var noe inne i meg som ville ut, men jeg klarte ikke å få det ut. Veggen og jeg gikk i ett, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å skille meg ut. Jeg var redd for å bli sett på som en særing om jeg gjorde noe drastisk med utseendet mitt. Så skaffet søsteren min seg dreads, og jeg merket at det var nettopp det jeg ville gjøre selv.

To år senere startet jeg på videregående og ble kjent med to jenter som hjalp meg med å komme meg ut av skallet. De lærte meg at det å gjøre hva jeg hadde lyst til ikke var noe å være redd for. I frykt for å bli hatet av foreldrene mine, ønsket jeg meg lov til å ta dreads i julegave i 2006, og like over nyttår satt søsteren min og jeg i 7 timer med kam og The OC på skjermen. Etter dette, løsnet noe, og jeg skjønte at jeg hadde lov til å være meg selv.


Å holde dreadsene ved like var ikke min beste kvalitet, så jeg endte straks opp med å se ut som et troll.


Men da søsteren min flyttet til Sør-Afrika for å studere senere på året, bestemte vi oss for å besøke henne, og der satt jeg i syv nye timer og fikk de dreadsene som senere skulle vokse seg lange.


De ble fastere med årene, men det tok lang tid før det kom lengde på dem.


Mens jeg ventet på at de skulle vokse, eksperimenterte jeg med farge i stedet.


Det føltes som om det skjedde over natta, men plutselig, tre år senere, tok det fart, og jeg fikk det håret jeg hadde ønsket meg da jeg først floket håret til.



Jeg fortsatte å farge dem, og lekte med hvordan jeg kunne style dem.



De siste fire årene har jeg lekt med tanken om å klippe dem av, men har alltid vært glad for at jeg ikke har gjort det, fordi de har blitt en del av meg. De har blitt en del av min identitet. Nå, derimot, har jeg hatt dem i godt over 7,5 år, og jeg merker at tiden kanskje er inne. Tiden er inne for forandring. Et nytt kapittel. For å gi meg selv et siste push, har jeg valgt å starte en innsamling til kreftforeningen, sånn at noen faktisk kan nyte godt av det, om jeg klipper dem av.


Om du vil bidra, kan du donere penger her. Husk at det ikke trenger å være en stor sum. 100, 50, eller bare 10 kroner - alt hjelper. Takk. Sees på den andre siden.

---------------

Dette har gått over all forventning. I løpet av bare tre dager har det kommet inn 4100,-, bare 900,- unna målet. I og med at innsamlingen slutter 18. september, har jeg valgt å øke til 10 000,-. Jeg kommer til å klippe dem av etter nådde 5000,-, men jeg håper at flest mulig vil fortsette å donere til tross for det. Alle har en venn, et familiemedlem eller lignende som har gått bort til kreft, så husk at pengene går til nettopp det formålet - å finne en kur, og hjelpe de som allerede har fått den forferdelige diagnosen.

Jeg har troen på dere.

fredag 25. juli 2014

Imagine when every time the sun comes up, I see double



Jeg har fremdeles ikke funnet kameraladeren min. Jeg tror jeg må kjøpe meg en ny en, men det er ikke så lett når jeg bruker alle pengene jeg har på nye klær. Jeg har nemlig begynt å kjøpe meg klær igjen. Og sko.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen, men det har kanskje noe å gjøre med at jeg har gått opp et par klesstørrelser.

Det er sommer nå, forresten. Varmt er det óg, bare til informasjon. For min del går det forøvrig greit, jeg bare spooner gulvvifta mi mens jeg sover - eller ikke sover, så jeg merker egentlig ikke så mye til varmen.

Men jeg var en tur i Nord-Norge for noen uker siden. Døgnrytmen min er litt bipolar, så jeg er gjerne oppe om natta og legger meg når morgensola skinner inn igjennom vinduet mitt, men i Steigen gikk jo aldri sola ned!!

Her er et illustrasjonsbilde av meg og fetteren min, tatt godt over midnatt.


Jeg sov ikke så mye på den ferien.

Med tanke på søvnmangelen, forstår jeg ikke helt hvordan jeg fikk lov til å sitte barnevakt før nevø, men jeg gjorde det likevel.



video

Han var ikke videre imponert.

Men jo! Vi ryddet litt i sakene etter mamma og besteforeldrene mine, og der fant vi blant annet en liten bunke barnebilder.



Hadde jeg den gang visst hva jeg vet nå, så hadde jeg smilt enda mindre.

Og bare et tips - når det er snakk om diamantbrullypsdager, er det viktig å ikke spare på klemmene. Det å bruke kladdearket som kort er også innafor.


Men en dag så jeg dette bildet på instagram!!!


Og jeg bare, YO! Der har jo jég vært! På Hatten, altså. Verdens navlehatt.


Det var det eneste stedet i Steigen jeg hadde mobildekning.


Så reiste hjem igjen, da. Jeg var blitt fortalt at det var kommet et enormt hode(!) i Torshovdalen, så jeg tenkte øyeblikkelig at jeg måtte kjappe meg og ringe Bones, men det viste seg at hodet ikke var en hodeskalle etter en kjempemann/-kvinne, men en skulptur. Jeg ble skuffet, men Dixie syntes det var ganske kult uansett, og nektet å gå hjem igjen før jeg hadde tatt et bilde av henne ved siden av kjempehodet.


Noen ganger tror jeg at Dixie er et esel i forkledning - kanskje til og med det eselet i Shrek. Jeg har enda ikke hørt henne prate menneskespråk, men jeg tror den dagen er rett rundt hjørnet.

tirsdag 17. juni 2014

Jag såg inte sammanhangen / Du, du såg evigheten.



Lørdag for noen uker siden, var det musikkfest i Oslo by. Da gjorde jeg som folk flest i Oslo by - jeg hørte på musikk, i nettopp Oslo. Og jeg danset. Og sanset. For mye.


Neste torsdag, skulle Chrome spille i Oslo - og det ville blitt skammen av skam å la den muligheten gå fra meg, så jeg dro. Med K. Jeg var i starten ambivalent til det hele, men han roet meg ned, og vi kjøpte oss en drink hver. Med parasoll og det hele. Med masse sitron og enda mer sukker. Uten alkohol. Og vi skålte, opptil flere ganger.


Så så vi konsert, og jeg danset nesten flettene av meg. Chrome, folkens. Chrome.

Men så kom fredagen, og Norwegian Wood. Og da. Kent, folkens. KENT.


Og ikke minst Jadudah! Se bare den gjengen, de oser jo av bra!


For ikke å snakke om at Helle i seg selv er utrolig bra, noe jeg personlig kan gå god for å si, ettersom vi gikk på selveste Elverum fhs sammen. Her er hun for eksempel med Vilja. Jeg vil anta at de roser hverandre.


Men som seg hør og bør, etter festival blir en god andel av oss litt småsjuke, og jeg er intet unntak. Jeg blir jo forøvrig minnet om at jeg er litt tilbakestående hver morgen,


så litt grums i halsen er ikke det verste som kan skje en. Jeg har uansett hørt at sånt pleier å gå over.

Noe jeg dessuten har lært av min nå ganske gode venn via televisjonen, Dag, er at det hjelper å danse. Og som vist ovenfor, er ikke dans noe ukjent fenomen for meg.



Så nå gjelder det bare å bli frisk til freddan, for da er det Raga. Raga, folkens. Raga!


Yeh.

onsdag 4. juni 2014

Du sa: Du är så naiv. Jag sa: Jag vet.



Livet driver gjøn med meg noen ganger. Det føles som om jeg ikke vet hvem jeg selv er, da jeg aldri helt føler meg som meg selv. Det har jeg for så vidt aldri gjort, men å gå fra å være høy på livet til å sove bort en måned er ikke noe jeg ønsker å måtte ha som en del av livet mitt.



Like etter jeg la ut forrige innlegg, gjorde jeg bokstavelig ikke annet enn å ligge under dyna eller gå tur med far.


Den andre typen sosial omgang jeg hadde, var med det nye innpustet i familien.


Disse to aktivitetene er fremdeles de største gledene i livet mitt, men det å gå i fire uker uten å engang ha lyst på alkohol, er noe jeg ikke har kjent på siden jeg var sytten.

Uansett, jeg tror denne virvelvinden av et liv begynner å roe seg nå. Det er i hvert fall der håpet mitt ligger. På denne tiden i fjor gjorde jeg nesten ikke annet enn å gå på konsert etter konsert og drikke meg full, fullere, fullest - noe som egentlig var veldig ålreit. Forandringen nå er at det ikke er en nødvendighet å drikke på konsert lenger. Selv om året ikke er likt fjoråret, står en del konserter og venter på meg i nær framtid, og det er befriende å kunne kjenne at ølen ikke trenger å overdøve musikken lenger.

Men når det er sagt, skulle jeg ønske det fantes en pille mot personlighetsforstyrrelser under alkoholpåvirkning. Akkurat det skulle jeg gjerne vært foruten.

onsdag 16. april 2014

Still I was a slave, waiting to be saved



Nå er det en stund siden sist jeg har oppdatert internettet om hva jeg bruker livet mitt til. Det er ikke så mye, men det er da noe. For eksempel brukte jeg tre formiddager forrige uke på å passe på han som kommer til å bli Oslos neste kjekkas.


Jeg har også fremdeles en kjekkas i hjemmet mitt. Hun fyller snart hele ti år, og jeg tror hun etterhvert kommer til å spille en stor rolle i Emmanuels oppdragelse, for eksempel ved å fortelle om at hun som barn bare hadde en pinne å leke med.
Og nå, for eksempel, liker hun best å ligge på rygg mens hun leker, men den leken skal jeg passe på at Emm ikke lærer før han er kjønnsmoden.


Men over til noe annet. I livet må man jo være forsiktige med hvor man trår. Man skal helst ikke tråkke i salaten, og ei heller på komlokk.


Jeg har ikke vært like flink til det, men har heldigvis profesjonell hjelp som jeg benytter meg av ukentlig. For et års tid siden var jeg med i en kunstterapigruppe. For et par uker siden, da jeg satt og ventet til det var min tur å spy ut eder og galle til den nydelige damen jeg har som hjelpeapparat, gikk jeg inn på lageret og fant igjen noen ting jeg lagde da jeg lekte kunstterapautisk pasient.


Der var det mye rart.


Dette husker jeg var inspirert av en av mine favorittbøker, Heimdal, California.


Og her hadde jeg nyfarget hår.


Men mest av alt husker jeg denne følelsen.


Men så kom det også dager jeg ikke hadde den minste smule av inspirasjon og heller gikk til musikkens verden.


Dette husker jeg at jeg lagde like før jeg skulle se Odd Børretzen, noe som skjedde bare et par måneder før han takket for seg og ikke kunne puttes inn i veggen og komme igjen.

Og jeg husker at jeg identifiserte meg veldig med Bekkelaget Blues, hvor jenta i sangen satt og tviholdt i ølglasset mens hun var så trist at hun nesten var helt gjennomsiktig.


Men nå har jeg lyst til å tviholde i mitt eget ølglass. Håper bare ikke jeg blir helt gjennomsiktig jeg også.

torsdag 13. mars 2014

This is gonna be hard on you, none the less it's true



Jeg hadde en rar opplevelse forrige uke. Etter å ha benyttet meg av treningsrommet vårt mandag til fredag, hadde jeg ikke lyst på øl? Det føltes på et vis feil å helle i seg giften etter jeg hadde brukt så mye tid og krefter på å gjøre kroppen godt.

Jeg drakk øl likevel, da. Naturligvis. Om det egentlig var så lurt er en annen sak.


Det jeg gjerne ønsker er jo å kunne belønne meg med en pils, etter for eksempel å ha vasket leiligheten. Det er få ting som føles bedre enn å slå seg ned på min syttitalls sovesofa, sprette korken og lene seg tilbake for å nye duften av vaskemiddel og alkohol. Det som da gjerne blir problemet er at én pils blir til åtte, ti. Tusen. Da skjer det en kobling i hjernen min som gjør at dømmekraften svekkes, og alle idéer blir automatisk bra. For eksempel blir det helt greit å gå med morgenkåpa med formel 1-biler,


eller rett og slett å gjøre en klovn ut av seg.


Og dette på en helt ordinær torsdag. Eller onsdag. Problemet med regnskapet er jo at man går i minus dagen etter, både i form og på konto.



Når jeg påfølgende dag våkner, innser jeg jo øyeblikkelig at det var en helt elendig idé å gjøre som jeg gjorde, men det overrasker meg likevel like mye hver bidige gang.

Når det er sagt, må jeg jo innrømme - for de som ikke har lagt merke til det, at disse bildene ikke akkurat ble tatt i dag. Oftest ikke av meg selv heller. Kameraladeren ligger nemlig som gissel i kjelleren, noe som er en dagsjobb å ordne opp i. Kanskje henter jeg den i morgen. Kanskje jeg skal belønne meg selv med en øl også? Det kan da ikke gå galt, det?

fredag 7. mars 2014

Who took the ram from the ramalamadingdong?



Jeg har så lenge jeg kan huske vært glad i håndarbeid. På videregående, for eksempel, strikket og heklet jeg en kjole jeg aldri har brukt.


Men til jul fikk jeg en strikkebok av min gode søster, så jeg tenkte det absolutt var på sin plass å gi seg fatt på en av oppskriftene.



Valget falt på en oppskrift fra femtitallet.


Plagget skulle naturligvis strikkes til min nevø, og det var ikke vanskelig å skulle se for seg hvordan jakka ville se ut på Emmy.


Så, etter to måneders mindre intens strikking, fikk jeg klippet av den siste tråden, og det var klart for å sy hele herligheten sammen. Trodde jeg, da. Nå har det seg sånn at jeg og målebåndet ikke har kommet så godt overens. Det viser seg at bakstykket har fått litt for god fart på seg.


Tålmodigheten min begynner å visne litt nå, men da er det jo bare på sin plass at jeg har fått tilgang på et privat treningsrom på jobben. Der kan jeg blant annet sykle mens jeg ser serier på Netflix.


For ikke å snakke om at jeg har begynt å løfte vekter.


Nå håper jeg bare at jeg får trent opp litt ekstra tålmodighet i morgen så jeg faktisk kommer i mål med prosjektet - og da snakker jeg både om bebbiklærne og #sommerkroppen2014.

Ønsk meg lykke til.