Noen ganger skulle det vært mulig å kunne slå hælene sammen tre ganger.
Naturligvis er ikke det mulig, så hva er da alternativet? Alternativet er å gå igjennom skogen, til tross for at du vet det kan lure farer bak enhver busk.
Når man på samme tid helst skal oppføre seg som et ok menneske kan ting lett skjære seg, og plutselig kjenner man vortene vokse fram på alle av kroppens overflater.
Det å skulle gå langs livets vei blir plutselig som en konkurranse i olympisk standard.
Det sies at veien blir til mens man går, men oppgaven blir jo da å skulle finne veien hjem.
Jeg begynner å miste tellingen over hvor mange ganger jeg har nevntClara Engel. I og med at det i dag er mandag, og derfor blåmandag, fikk jeg en voldsom trang til å lytte til stemmen hennes.
I og med at hun ikke har blitt en voldsom utbredt artist, ligger ikke musikken hennes på spotify, men heldigvis kan man bruke youtube som verktøy.
Eventuelt kan man skaffe musikken hennes via bandcamp. Bra dame.
Jeg lover å ikke bare fortelle om Ikaros framover, men jeg følte meg nødt til å dele dette.
I det siste har jeg hatt behov for å ventilere litt i skrift, men det varer ikke evig, så hold ut med meg. Dette vet jeg at jeg har felles med flere, og jeg vet også at det kan være triggende å lese andres ord om lignende situasjoner når alt kommer til alt. Derfor skal jeg fatte meg i korthet.
I hodet mitt pågår det en krig. Den har vart i mange år, til tross for at jeg til stadighet vifter febrilsk med det hvite flagget.
Jeg har aldri vært med i knertengjengen, men det florerer mange misforståelser når det kommer til spiseforstyrrelser. Ja. Hei, jeg heter Mari, og jeg er spiseforstyrret.
Selv om jeg ikke har vært undervektig de siste tre årene, betyr ikke det at jeg nå er frisk. Det vet mine nærmeste, samt de som arbeider på mine lokale matbutikker.
Ja, det handler mye om mat og vekt, men det er i hodet sykdommen sitter. Dette er individuelt og ikke en fasit, men for meg handler det mer om å kvele den konstante uroen som nekter å roe seg. Det finnes et monster jeg ofte vil brøle til og jage vekk, men det makter jeg ikke alltid å få til.
I noen situasjoner klarer jeg å lukke monsteret inne i skapet der det hører hjemme, men det er gjerne når jeg i stedet for å drukne det i mat, bruker alkohol som våpen.
Dette resulterer naturligvis i at dobbelthaken og bilringene ler til meg i speilet, og så er dansen i gang med Skrillex som soundtrack.
Som om ikke det skulle være en stor nok utfordring i seg selv, blir også familie og venner berørt, og det blir vanskelig å være den personen som tidligere levde under huden min. Poenget med dette innlegget er egentlig å forklare at jeg gjerne vil hente tilbake denne personen jeg vet jeg kan være. Det er bare en krig jeg må vinne først. Hold ut med meg.
Nå begynner det å bli en stund siden Nicolas Cage-bonanza fant sted i kollektivet. Personlig var det et av høydepunktene i mitt liv.
Neida. Joda.
Men det tok altså slutt, det finnes visst grenser for hvor mange bilder av Nicolas Cage man kan printe ut. Derfor prøvde hAndyboy og jeg og starte opp en ny greie. At leveren til oss begge var godt marinert i alkohol er det ikke egentlig nødvendig å vite, bare litt.
Vi var altså på vei hjem fra et uvisst sted og snublet plutselig i en sperreteip. Vel, vi snublet egentlig ikke i den, jeg bare sier det for effektens skyld. Det kan også nevnes at vi tidligere har tatt med en veibukk hjem. Den står nå og koser seg i bakgården med døgnets få soltimer. Det var egentlig et helt unyttig fakta, men nå vet man det også.
Uansett, vi tok da med oss denne teipen hjem og bestemte oss for å overraske den navnløse den kommende morgenen.
Det gjorde ham så glad at han, uten overraskelse, overrasket oss på samme vis da vi sto opp.
Det jeg gledet meg mest over var strengt tatt at teipen omfavnet restene av det forrige påfunnet. Hjerte. Neida. Joda.
I frykt for at det hele skulle ende med dette, bestemte jeg meg for å heve terskelen litt og flytte åsted til et rom flesteparten av mennesker besøker noen ganger i døgnet.
Det jeg naturligvis ikke tenkte på var at den navnløse har en blære på størrelse med Svartehavet. Men det var forsåvidt helt greit, i og med at man kunne bruke de to kommende døgnene til å ta i bruk limbokunnskapene man aldri trodde man fikk mulighet til å bruke igjen.
Men dette innlegget er faktisk todelt. Jeg har en uvane, eller vane, avhengig av hvordan man ser det, med å fotografere utdrag jeg liker fra bøker jeg leser. Det har vært litt manko på det her inne en god stund, så nå skal jeg ta igjen det tapte. Det siste året har jeg nemlig vært litt mett på bøker, samtidig som jeg har forsøkt meg på Ikaros av Axel Jensen. Etter å ha lest de femti første sidene omtrent fire ganger, kom jeg meg omsider videre i universet.
Jeg tror ikke det er nødvendig å nevne at det er en bok alle burde lese, men jeg gjør det allikevel. Her er da utsnitt nr.1. For å understreke det, jeg har ingenting imot religion, men dette talte til meg så mye at jeg nesten fikk gåsehud. Nesten.
Noe som også skjedde her.
Det er forøvrig ikke påpudt å lese disse utdragene. MED MINDRE DU VIL HAVNE I HELVETE!
Neida. Joda.
Hmm. Memo til meg selv: Jeg må huske å skaffe meg et nytt Ruter-kort.
Nei, nå gidder jeg ikke mer. Er tross alt Brann-kamp i dag. Skål.
Jag är en av alla människor i vårt land
Jag bär en sten på väg mot ingenstans
Jag är en av alla människor i vårt land
Jag är naken, du ser rakt igenom mig
Nå har jeg forsøkt å unngå de sytete ordene jeg har liggende på lager, men jeg blir alltid fortalt at det er best å la dem bli hørt. Problemet er at de ofte samles sammen over tid og krølles sammen til en floke som blir vanskelig å løsne.
Da kan det bli lettere å bruke tastaturet til hjelp; spy ut en setning, fjerne noen ord, legge til noen, for så å kunne sette punktum.
Jeg er et av alle verdens mennesker, et menneske med gleder og problemer. Jeg er et menneske med fine mennesker rundt meg, og jeg er et menneske som eier en hund. Jeg er et menneske som prøver å få til livet, men ikke alltid får det til. Jeg er et menneske, sånn som du.
Hunden min er det kjæreste jeg har, men også det største ansvaret jeg har. Hun er et pustende vesen hun også, et vesen som trenger omsorg slik som resten av oss. Problemet blir da å vise henne den omsorgen hun trenger når man sliter med å gi det samme til seg selv.
Med fare for å virke selvhøytidelig vet jeg at det finnes mennesker som bryr seg om meg. Som vil tilbringe tid med meg. Jeg vil gjerne det samme, men i kroppen min finnes et skrik. Et skrik jeg ikke klarer å skrike, men et skrik som aldri vil gi meg fred. Et skrik som har forfulgt meg lenger enn jeg kan huske. Men det finnes en måte å dempe skriket på. En måte jeg forakter, men samtidig ikke kan unngå. En måte som lager et hav mellom meg og de jeg elsker.
En måte som lager en krig mellom meg og meg selv.
Jadajada, sytsyt. Noen ganger må man bare bite tennene sammen. Hunden må ha tur.
Hvordan definerer man et normalt menneske? Hvordan godtar man at ikke alt må godtas? Hvordan skal man til enhver tid fungere? Hvordan hindrer man sitt eget hode i å ta overhånd?
Jeg har begynt å få purringer - ikke bare på regninger jeg har neglisjert å betale, men også på de manglende innleggene den siste tiden.
Da får jeg forsøke å oppsummere litt av hva som har hendt de siste ukene.
Jeg har kanskje ikke nevnt at jeg nå bor med to bergensere?
Den navnløse er strengt tatt opprinnelig fra Bosnia, men det er bare en liten detalj man ikke behøver å henge seg opp i. Bergenser nummer to var på besøk for en stund siden og gav et veldig godt førsteinntrykk på naboene da han under en runde flasketuten peker på måtte skurke hjemmebrent av dem.
Han ser forøvrig litt mer slik ut til vanlig,
med unntak av når han er lei av å spille fifa,
eller nettopp har våknet.
Etter han flyttet inn har både det ene og det andre skjedd i leiligheten. Blant annet har han bidratt til å gjøre veggen min enda mer spicy enn den var i utgangspunktet,
for ikke å snakke om at hans nærvær har bidratt til at Nikolas Cage har hjemsøkt oss.
Det å bli møtt av Mr. Cage hver gang jeg åpnet døra mi var egentlig ganske hyggelig, helt til han utførte en grusom gjerning.
Etter dette brøt helvete løs, og plutselig ble det uhyre vanskelig å stole på noen som helst, selv katten.
Det ble ikke stort bedre da alle bestemte seg for å skjule identiteten sin bak masker.
Selv den allerede henrettede hesten følte trangen til å gjemme seg,
så Dixie gjorde det samme, i frykt for å bli neste offer.
Hun må ha blitt forvirret av det hele, for plutselig virker det som hun trodde hun var blitt hest, ettersom hun og hesten tydeligvis utviklet en slags romanse over felles dødsangst.
Etter en stund roet heldigvis det hele seg, og vi valgte å bruke Ducktales som terapi etter alt som var skjedd. Da vi etter kort tid var blitt kjent med Snadrik,
var det eneste riktige å se om vi virkelig visste så mye vi trodde om denne flotte karakteren.
Etter dette ble det vanskelig å slutte med utforskningen av vårt eget kunnskapsnivå, så vi fulgte like gjerne opp med mer quiz.
Etter en overraskende spørsmålsrunde, måtte i hvert fall jeg ta en liten pause for å fundere over min egen identitet.
Et av spørsmålene jeg stilte meg selv var "hvorfor kaller jeg meg selv bartesnurr?"
Akkurat det fant jeg ikke noe svar på, så jeg bestemte meg for å høre den nye singelen av Maria Mena for å roe ned stressnivået.
Litt for sent fant jeg ut at det ikke var noe sjakktrekk.
Heldigvis hadde pewdiepie lagt ut en ny serie som gav meg løsningen på problemet.
Tommelopp for hverdagsfestival. Jeg er glad i gutta mine, jeg. Jag vil vara från Bergen.
