En bølge av savn

I natt aner jeg ikke hvor mange timer søvn jeg fikk, men det var ikke mange. Uansett hvor mye jeg vred og vridde på armer og ben, og uansett hvor mange obskure sovestillinger jeg oppdaget, lå jeg likevel våken til umenneskelige tider, for så å våkne på naturlig vis klokka HALV NI. Jeg har ikke våknet av meg selv klokken halv ni siden jeg var rundt ti år gammel og forsov meg til kykelikokos.

Det som likevel plager meg mest er at jeg forsvinner inn i en helt annen dimensjon når jeg har sovet minimalt, så jeg tror kanskje halvparten av innbyggerne på Torshov tror jeg har blitt med i en av de narkomane gjengene. Akkurat den påstanden er kanskje litt uforståelig, men jeg begynte nemlig å oppføre meg litt som jeg gjorde da jeg gikk turer i Nesoddskogen før.

Bildet er egentlig ikke relatert i det hele tatt, men her kommer en gif i tillegg:

Det jeg egentlig holdt på å forklare var det at når jeg går turer med Dixie i denne søvnløse tilstanden med musikk på øret, blir blikket fort tomt mens resten av kroppen begynner å spontandanse til musikken, uten at jeg egentlig enser om det er noen andre mennesker rundt og omkring. Akkurat det føles befriende og trygt, men samtidig kommer en mørk tåke som henter fram alle minner som helst blir gjemt vekk nede i en skuff i en kommode i enden av en korridor bak en dør med hengelås, og det er gjerne minnene fra nettopp Nesodden. Jeg savner å ha skogen rett bak huset, jeg savner å bo i et rolig nabolag, og jeg savner å gå kveldsturer med Dixie der i sommersnetter da alt og alle unntatt oss lå og sov.

Men i morgen skal jeg tilbake til Nesodden for å rydde i ting fra huset. Det blir merkelig å være tilbake igjen, men det blir spesielt rart å plutselig bare skulle oppholde seg på østsiden. Bare tanken på det blir intens. Nå babler jeg. Da er det kanskje på tide å legge seg. God natt.