Det var en fuktig kveld. Det hele startet da det ble avgjort at vi skulle holde et Halloween-vorspiel. Sammen med en vennegjeng som bestod av ett stk. katt og ett stk. ninja, danset jeg nedover mot vannhullet, selv utkledd som en fargeklatt - eller en 80-tallskid, om du vil.
Vi kom oss altså omsider til morokjelleren, som på folkemunne kalles Revolver. Der møtte vi ett stk. gutt og masse andre mennesker. Plutselig innså vi at kostymene våre ble litt overskygget. Det satt nemlig ett stk. rockestjerne i sofakroken, noe som var sykt kult ettersom han ikke engang hadde kledd seg ut.
Iført mine 30 år gamle og mer eller mindre psykedeliske bukser, danset jeg sjørøvervals bort til overnevnte rockestjerne for å slå av en prat. Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men samtalen som fulgte var sannsynligvis noe som:
Mari Fyllesvin: Heeeei. Du eeer'eee Emil Nichkolaishen, ikk'sant?
Emil Nikolaisen: Det stemmer, det!
M: Kchuuult! Digger musjhikken din!
E: Takk for det!
M: Kan'ke jeg få autographfen din?
E: Klart du kan det!
M: HAR NOEN PENNÅPAPIR ELLER!
Nå lyver jeg igjen, jeg husker ikke helt hva jeg sa, men det må ha vært noe i samme banene ettersom jeg våknet med dette i jakkelomma dagen derpå:
Dette stykket med kvittering skal fra nå av henge som veggpryd hos meg for evig og alltid. Veldig greit å kunne titte på noe så vakkert på en kjip høstkveld.
Nå mangler den bare en nabo, helst noe fra en viss saxofonist. Jeg kunne godt ha snøvlet til ham også i samme slengen, om det hadde vært mulig, blunkblunk.
1 kommentar:
Feeeett! Emil trenger ikke å kle seg ut, han ser alltid like bra ut.
Legg inn en kommentar