They said, they'd let you live at home with mom and dad instead of mental hospitals

Ved frokostbordet i dag fikk jeg prikken over i-en etter en flott helg.



Beviset etter helgens opplevelser bærer jeg fremdeles stolt rundt på, både midlertidig



...og på lang sikt. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så flau som det jeg var da jeg ba bekjente om en signatur. De er jo flinke, da! Og kanskje jeg en dag i fremtiden kan selge cd-en (til en annen Mari) og leve av pengesummen den gir.



Men inntil videre skal jeg bruke tiden min til å høre på Lydia Lunch og grulede meg til kommende torsdag. Da kommer ansiktet mitt høyst sannsynlig til å se ut slik. Nei vent, det er jo sånn det ser ut nå.



Until they run, run, run, run, run, run, run, run away.