Noen dager er alt snudd opp ned og dytta inn i en turbin. Skjer det én dag, er det overkommerlig. Skjer det to dager kommer noia og banker på døra, men skjer det tre dager er det på tide å snu - rotere og sparke ifra.
Det er ikke moro å endelig ha en hyggelig dag og slippe forsvaret ned, når man dagen derpå blir mørbanket av sitt eget hode. Minner som dyttes ned i strupen, ansikter du hadde glemt. Stemmer som dukker fram fra dypet, for ikke å snakke om lukt. En spesiell parfyme, en håndkrem. En gangmåte, talemåte, latter. Gråt.
Etter 48 timers isolasjon, med unntak av et par nødvendige turer med dyret, bestemte jeg meg for å være glad. Det mislyktes med 90%, men det er jo 10% mindre enn katastrofe. Jeg og Dixie tok i tillegg vårens første tur (tror jeg? Tidsforvirret, heihei) på graven i dag. Der stod noen fine, blå blomster. Jeg tror ikke det er noe jeg har tatt med, men strengt tatt husker jeg sjeldent mye av noe som helst.
Her er jeg på grav.
Her er Dixie på grav.
Her nyser Dixie på grav.
Og her snuser Dixie på grav.
Dixie fikk også raptus på grav, men i stedet for å fotografere det valgte jeg å passe på at Dixie ikke begynte å grave opp grav.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar