I'm in space

Jula nærmer seg med stormskritt. Så. Jeg lette i skapet etter noe å ha på meg på selveste dag jul, og plutselig snublet jeg over mitt ett og eneste merkeplagg - selveste Jean Paul Femme-genseren. Spør meg ei hvorfor jeg skaffet meg den, men poenget er at jeg ikke klarer å kaste den. Å bruke den klarer jeg heller ikke, så nettopp derfor bestemte jeg meg for å bære den på kroppen hele to dager på rad, egentlig bare for å ha en grunn for å ikke måtte gi den vekk.

Men nå beveger jeg meg i feil retning. Det jeg ville dedikere dette innlegget til er nemlig det beste spillet jeg har vært borti på år og dag. Den navnløse gav meg et eksemplar av Portal 2, og for mennesker som meg som klikker i vinkel - både psykisk og fysisk (på taster), var dette et veldig riktig tidsfordriv. Det tristeste er at moroa for denne gang er over, men nettopp derfor blir det riktig å nevne Spillet med stor S.

Det finnes ikke grenser for hvor mange ganger jeg måtte ta et skjermbilde av skiltene man møter på veien. Og for slike sudoku-hoder som meg finnes det ei noe bedre å gjøre foran en skjerm enn dette tenk-pek-trykk-tryll-spillet.

OG! Som om ikke dét skulle være nok, går det an å spille mot hverandre - og i tillegg danse! (her illustrert i en patetisk gif med meg og den tidligere nevnte navnløse)

OG! Som om ikke dét skulle være nok, har jeg opptil flere ganger sittet alene på mitt eget rom og skrattet av ladingsfasen mens jeg ventet på at spillet skulle begynne.

Men magemusklene fikk uansett aldri noe hvile, ettersom fortellerstemmen konstant kommer med gull.

For å innkludere utenomforstående, kommer det her er en liten introduksjonsfilm om hvordan det hele foregår:

Som en liten spoiler, ender jeg det hele med avslutningslåten av spillet. Avslutningslåten (som starter ved 05:05) er så sjarmerende at det er vanskelig å kunne la være å høre den - for ikke å snakke om at de siste sekundene er hvor tittelen av dette innlegget kommer fra.