Jag ska vara som färger som bara syns på natten

Jeg begynner å bli lei vinteren. Det skulle ikke mer enn en måned til før jeg utsatte meg for en ny runde.

Sånn ca i 2002 var jeg offer for et veddemål i skolegården. En minde ålreit gutt fikk en hundrelapp for å dytte meg og en venninne mens vi lekte hest og rytter, noe som resulterte i en flott gips på min ellers ålreite venstrearm.

Så, da jeg på fredag kveld var ute for å lufte hund og pante flasker, kom jeg ikke lengre enn en halvmeter utenfor porten før det jeg trodde var bar bakke ikke var det likevel.
"Jaja", tenkte jeg, mens en hyggelig mann hjalp meg opp. Lettere rosa i ansiktet - litt på grunn av kulden, mest på grunn av tidligere nevnte hendelse, gjorde jeg mannen klar over at alt gikk strålende flott, mens jeg humpet videre på veien.

Lørdag morgen dermot, slo både bakrusen og hypokonderen i meg til, ettersom jeg var overbevist om at bruddet ikke lenger var så grodd som det hadde vært de siste ti årene.

I frykt for å besvime av fyllesykhet, for ikke å snakke om å kjede meg til dødens rand på legevaktens venterom, dro jeg med meg bokompis nedover med trikken. Etter å ha gledet meg i halvannen time over å kanskje kunne anskaffe en ny, tøff gips, måtte jeg forlate den kjekke legen i skuffelse.

Han tilbød et falte, men jeg tenkte at "faen heller. Skal jeg oppføre meg handikappet skal jeg i det minste kunne pimpe situasjonen opp litt".

Det positive med hendelsen er at jeg får velge hvilke filmer bokompis må sitte og se sammen med meg.

For ikke å snakke om at jeg nylig fikk denne i posten! Nå kan jeg i det minste slutte å være redd for mørket og heller jobbe med frykten for isete veier.

Er det kanskje nå jeg skal nevne at jeg nylig (med pappas penger) investerte i et par piggete joggesko?

Det kan kanskje være en idé å bruke dem.