Hey remember that other time when I would only read the backs of cereal boxes

Nå begynner det å bli en stund siden Nicolas Cage-bonanza fant sted i kollektivet. Personlig var det et av høydepunktene i mitt liv.

Neida. Joda.

Men det tok altså slutt, det finnes visst grenser for hvor mange bilder av Nicolas Cage man kan printe ut. Derfor prøvde hAndyboy og jeg og starte opp en ny greie. At leveren til oss begge var godt marinert i alkohol er det ikke egentlig nødvendig å vite, bare litt.

Vi var altså på vei hjem fra et uvisst sted og snublet plutselig i en sperreteip. Vel, vi snublet egentlig ikke i den, jeg bare sier det for effektens skyld. Det kan også nevnes at vi tidligere har tatt med en veibukk hjem. Den står nå og koser seg i bakgården med døgnets få soltimer. Det var egentlig et helt unyttig fakta, men nå vet man det også.

Uansett, vi tok da med oss denne teipen hjem og bestemte oss for å overraske den navnløse den kommende morgenen.

Det gjorde ham så glad at han, uten overraskelse, overrasket oss på samme vis da vi sto opp.

Det jeg gledet meg mest over var strengt tatt at teipen omfavnet restene av det forrige påfunnet. Hjerte. Neida. Joda.

I frykt for at det hele skulle ende med dette, bestemte jeg meg for å heve terskelen litt og flytte åsted til et rom flesteparten av mennesker besøker noen ganger i døgnet.

Det jeg naturligvis ikke tenkte på var at den navnløse har en blære på størrelse med Svartehavet. Men det var forsåvidt helt greit, i og med at man kunne bruke de to kommende døgnene til å ta i bruk limbokunnskapene man aldri trodde man fikk mulighet til å bruke igjen.

Men dette innlegget er faktisk todelt. Jeg har en uvane, eller vane, avhengig av hvordan man ser det, med å fotografere utdrag jeg liker fra bøker jeg leser. Det har vært litt manko på det her inne en god stund, så nå skal jeg ta igjen det tapte. Det siste året har jeg nemlig vært litt mett på bøker, samtidig som jeg har forsøkt meg på Ikaros av Axel Jensen. Etter å ha lest de femti første sidene omtrent fire ganger, kom jeg meg omsider videre i universet.

Jeg tror ikke det er nødvendig å nevne at det er en bok alle burde lese, men jeg gjør det allikevel. Her er da utsnitt nr.1. For å understreke det, jeg har ingenting imot religion, men dette talte til meg så mye at jeg nesten fikk gåsehud. Nesten.

Noe som også skjedde her.

Det er forøvrig ikke påpudt å lese disse utdragene. MED MINDRE DU VIL HAVNE I HELVETE!
Neida. Joda.

Hmm. Memo til meg selv: Jeg må huske å skaffe meg et nytt Ruter-kort.

Nei, nå gidder jeg ikke mer. Er tross alt Brann-kamp i dag. Skål.