Jag är en idiot som aldrig förstått att förråda en vän är det värsta av brott

Thåström vet å skrive tekster.

Jag är en av alla människor i vårt land
Jag bär en sten på väg mot ingenstans
Jag är en av alla människor i vårt land
Jag är naken, du ser rakt igenom mig

Nå har jeg forsøkt å unngå de sytete ordene jeg har liggende på lager, men jeg blir alltid fortalt at det er best å la dem bli hørt. Problemet er at de ofte samles sammen over tid og krølles sammen til en floke som blir vanskelig å løsne.

Da kan det bli lettere å bruke tastaturet til hjelp; spy ut en setning, fjerne noen ord, legge til noen, for så å kunne sette punktum.

Jeg er et av alle verdens mennesker, et menneske med gleder og problemer. Jeg er et menneske med fine mennesker rundt meg, og jeg er et menneske som eier en hund. Jeg er et menneske som prøver å få til livet, men ikke alltid får det til. Jeg er et menneske, sånn som du.

Hunden min er det kjæreste jeg har, men også det største ansvaret jeg har. Hun er et pustende vesen hun også, et vesen som trenger omsorg slik som resten av oss. Problemet blir da å vise henne den omsorgen hun trenger når man sliter med å gi det samme til seg selv.

Med fare for å virke selvhøytidelig vet jeg at det finnes mennesker som bryr seg om meg. Som vil tilbringe tid med meg. Jeg vil gjerne det samme, men i kroppen min finnes et skrik. Et skrik jeg ikke klarer å skrike, men et skrik som aldri vil gi meg fred. Et skrik som har forfulgt meg lenger enn jeg kan huske. Men det finnes en måte å dempe skriket på. En måte jeg forakter, men samtidig ikke kan unngå. En måte som lager et hav mellom meg og de jeg elsker.

En måte som lager en krig mellom meg og meg selv.

Jadajada, sytsyt. Noen ganger må man bare bite tennene sammen. Hunden må ha tur.