Stå ut med mig/Jag behöver dig

Jeg lover å ikke bare fortelle om Ikaros framover, men jeg følte meg nødt til å dele dette.

I det siste har jeg hatt behov for å ventilere litt i skrift, men det varer ikke evig, så hold ut med meg. Dette vet jeg at jeg har felles med flere, og jeg vet også at det kan være triggende å lese andres ord om lignende situasjoner når alt kommer til alt. Derfor skal jeg fatte meg i korthet.

I hodet mitt pågår det en krig. Den har vart i mange år, til tross for at jeg til stadighet vifter febrilsk med det hvite flagget.

Jeg har aldri vært med i knertengjengen, men det florerer mange misforståelser når det kommer til spiseforstyrrelser. Ja. Hei, jeg heter Mari, og jeg er spiseforstyrret.

Selv om jeg ikke har vært undervektig de siste tre årene, betyr ikke det at jeg nå er frisk. Det vet mine nærmeste, samt de som arbeider på mine lokale matbutikker.

Ja, det handler mye om mat og vekt, men det er i hodet sykdommen sitter. Dette er individuelt og ikke en fasit, men for meg handler det mer om å kvele den konstante uroen som nekter å roe seg. Det finnes et monster jeg ofte vil brøle til og jage vekk, men det makter jeg ikke alltid å få til.

I noen situasjoner klarer jeg å lukke monsteret inne i skapet der det hører hjemme, men det er gjerne når jeg i stedet for å drukne det i mat, bruker alkohol som våpen.

Dette resulterer naturligvis i at dobbelthaken og bilringene ler til meg i speilet, og så er dansen i gang med Skrillex som soundtrack.

Som om ikke det skulle være en stor nok utfordring i seg selv, blir også familie og venner berørt, og det blir vanskelig å være den personen som tidligere levde under huden min. Poenget med dette innlegget er egentlig å forklare at jeg gjerne vil hente tilbake denne personen jeg vet jeg kan være. Det er bare en krig jeg må vinne først. Hold ut med meg.