onsdag 3. juli 2013

But (s)he was once a little fat baby



Det hender jeg har dager hvor alt eksploderer ut i en uutholdelig smerte. En smerte over hva? En smerte over å føle seg som et så ødelagt menneske at ingen former for superlim kan lime bitene av et skakkjørt liv sammen igjen. En smerte over å ville slutte å eksistere samtidig som hodet prøver å banke inn minnene av gode stunder. En smerte over å ikke tolerere sin egen kropp.

Da jeg var yngre følte jeg meg alltid frustrert over min egen vekt. Samtidig forsøkte jeg å tenke at "det er innsiden som teller", men hva hjelper vel det når man i tillegg er hun rare jenta?


Da jeg derimot fikk til å bli hun tynne jenta med dreads og neseringer, følte jeg at det mennesket jeg tidligere hadde vært forsvant med kiloene. Til gjengjeld fikk jeg noe verre. Til gjengjeld fikk jeg en konstant håpløs følelse som blir sterkere jo trangere buksene blir. På skuldrene mine sitter det konstant en djevel som hvisker til meg at jeg må være tykk for å være frisk, og frisk må jeg jo bli. Det ergelige er da å fremdeles være like syk og samtidig kjenne tyngden i skrittene mens alle rundt meg tror at ting går så mye bedre. Følelsen av å smile mens jeg konstant skriker inni meg. Følelsen av å ville dø mens jeg tilsynelatende tar livet som en dans.

Men så hører jeg stemmene fra Modum si at de vonde følelsene går over, bare hold ut. Men hvordan skal man klare å holde ut når man vet at de vonde følelsene minker når buksene sitter løst og ribbeina smiler til deg i speilet?

I går klarte jeg jo naturligvis å gjøre det sjakktrekket å ramle over et bilde fra kun noen måneder tilbake, en tid da buksene jeg nå må tvinge på meg måtte bindes fast rundt livet med et belte.


Det idiotiske med det hele var at jeg egentlig var på leting etter et bilde å legge ut på en tråd på Underskog med tittelen "Hva har gjort deg glad i dag?".


Faen. Heldigvis fikk jeg for en stund siden en god medisin for håpløse dager i presang. Med fare for å misforstås tror jeg aldri jeg har opplevd å ikke være i humør til å lytte til Cranes. De må være et av historiens vidundere.

1 kommentar:

Anonym sa...

Du er ikke alene om å ha sånne dumme tanker kjære fine lille venn <3

Masse gode tanker og klemmer til deg <3