Det hender jeg har dager hvor alt eksploderer ut i en uutholdelig smerte. En smerte over hva? En smerte over å føle seg som et så ødelagt menneske at ingen former for superlim kan lime bitene av et skakkjørt liv sammen igjen. En smerte over å ville slutte å eksistere samtidig som hodet prøver å banke inn minnene av gode stunder. En smerte over å ikke tolerere sin egen kropp.
Da jeg var yngre følte jeg meg alltid frustrert over min egen vekt. Samtidig forsøkte jeg å tenke at "det er innsiden som teller", men hva hjelper vel det når man i tillegg er hun rare jenta?
Men så hører jeg stemmene fra Modum si at de vonde følelsene går over, bare hold ut. Men hvordan skal man klare å holde ut når man vet at de vonde følelsene minker når buksene sitter løst og ribbeina smiler til deg i speilet?
I går klarte jeg jo naturligvis å gjøre det sjakktrekket å ramle over et bilde fra kun noen måneder tilbake, en tid da buksene jeg nå må tvinge på meg måtte bindes fast rundt livet med et belte.
Det idiotiske med det hele var at jeg egentlig var på leting etter et bilde å legge ut på en tråd på Underskog med tittelen "Hva har gjort deg glad i dag?".
Faen. Heldigvis fikk jeg for en stund siden en god medisin for håpløse dager i presang. Med fare for å misforstås tror jeg aldri jeg har opplevd å ikke være i humør til å lytte til Cranes. De må være et av historiens vidundere.
1 kommentar:
Du er ikke alene om å ha sånne dumme tanker kjære fine lille venn <3
Masse gode tanker og klemmer til deg <3
Legg inn en kommentar