Bartesnurr

Noe av det jeg hater mest med å skulle "friskmeldes" fra en spiseforstyrrelse er det at klesskapet helst bør byttes ut. Jenter flest vil kanskje synes det å bli nødt til å kjøpe masse klær egentlig bare er det kuleste på jord, men jeg er ikke en av dem. Jeg setter pris på klær, og jeg liker godt å fornye garderoben min, men samtidig kan jeg ikke fordra å kjøpe klær. Det å bruke penger på klær sluttet å være gøy da jeg ikke lenger kunne komme inn i en xs. Det var nemlig det deiligste, det å kunne gå til kassa og vifte med de minste buksene butikken kunne tilby. For de kom jeg inn i. Tynn, serru. Ye.

Nå er det heller slik at jeg ofte arver klær av venninner - vel én venninne, og søsteren min, men mine egne klær beholder jeg allikevel, med et slags håp om å en gang kunne passe dem igjen. Selv om jeg vet det er en dårlig idé.

Jeg husker fremdeles da jeg gikk på folkehøyskolen og delte rom med den flotteste, hotteste jenta på hele skolen, og jeg selv så ut som en pinne. Da jeg begynte på skolen i Elverum hadde jeg valgt å bruke året til å bli bedre. Det funket naturligvis i to uker før hodet ble rotete igjen. Som det ofte gjør.

Nå, etter å ha brukt de siste årene som en berg-og-dalbane i vekt, har jeg omsider havnet på en vekt jeg kan kalle trivsel. Vel, sånn cirka. Det å faktisk trives med sin egen vekt tror jeg er ganske umulig, med mindre man er Fotballfrue. Uansett, etter å ha fokusert på å bli minst mulig (selv om jeg aldri har blitt så liten som jeg helst skulle vært) i så mange år, har jeg heller landet på at jeg burde fokusere på å skaffe meg noe som heter muskler i stedet. Etter uttallige knebøy har jeg klart å opparbeide meg lår og rumpe jeg kan begynne å være stolt av. Trodde jeg, helt til julaften. Jeg innså plutselig at jeg måtte kle meg pent, og hentet fram kjolene som bare har hengt i skapet og blitt møllspist. Da de nektet å omfavne rompa jeg trodde jeg hadde startet å bli stolt over, ville jeg egentlig bare avlyse hele jula. Jeg tror ingentlig kan måle seg med følelsen av å ta på seg et klesplagg, måtte det være en bukse, kjole eller [fyll inn her], for så å innse at det er for lite. Ydmykelse, kalles det - i hvert fall for meg.

Det var her jeg gjerne skulle lagt ut et bilde av den store rompa mi som ikke får plass i den lille buksa jeg har liggende, men desverre finner jeg ikke laderen til kameraet. Vel, der sparte jeg deg kanskje for et års intensiv terapi, så kanskje du egentlig bør takke meg.

God jul.