Livet driver gjøn med meg noen ganger. Det føles som om jeg ikke vet hvem jeg selv er, da jeg aldri helt føler meg som meg selv. Det har jeg for så vidt aldri gjort, men å gå fra å være høy på livet til å sove bort en måned er ikke noe jeg ønsker å måtte ha som en del av livet mitt.
Like etter jeg la ut forrige innlegg, gjorde jeg bokstavelig ikke annet enn å ligge under dyna eller gå tur med far.
Den andre typen sosial omgang jeg hadde, var med det nye innpustet i familien.
Disse to aktivitetene er fremdeles de største gledene i livet mitt, men det å gå i fire uker uten å engang ha lyst på alkohol, er noe jeg ikke har kjent på siden jeg var sytten.
Uansett, jeg tror denne virvelvinden av et liv begynner å roe seg nå. Det er i hvert fall der håpet mitt ligger. På denne tiden i fjor gjorde jeg nesten ikke annet enn å gå på konsert etter konsert og drikke meg full, fullere, fullest - noe som egentlig var veldig ålreit. Forandringen nå er at det ikke er en nødvendighet å drikke på konsert lenger. Selv om året ikke er likt fjoråret, står en del konserter og venter på meg i nær framtid, og det er befriende å kunne kjenne at ølen ikke trenger å overdøve musikken lenger.
Men når det er sagt, skulle jeg ønske det fantes en pille mot personlighetsforstyrrelser under alkoholpåvirkning. Akkurat det skulle jeg gjerne vært foruten.
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar