Men nå har tankene begynt å vandre i baner der flokene ikke nødvendigvis lenger skal være en del av livet mitt. Dette er en avgjørelse som er vanskelig å ta på egenhånd, så jeg har bestemt meg for at du kan være med på å avgjøre om sveisen skal bli eller reise, og hjelpe en trengende sak i samme slengen.
Du trenger ikke å gi hele matbudsjettet ditt, men doner hva du bruker på sigaretter eller snus på en uke, pengene du ville brukt på fredagskvelden, eller bare de kronestykkene som ligger nederst i veska.
Alle monner drar. Om målet nås, forsvinner håret.
-------------------------
Da jeg gikk på ungdomsskolen følte jeg meg fanget i min egen kropp. Jeg følte at det var noe inne i meg som ville ut, men jeg klarte ikke å få det ut. Veggen og jeg gikk i ett, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å skille meg ut. Jeg var redd for å bli sett på som en særing om jeg gjorde noe drastisk med utseendet mitt. Så skaffet søsteren min seg dreads, og jeg merket at det var nettopp det jeg ville gjøre selv.
To år senere startet jeg på videregående og ble kjent med to jenter som hjalp meg med å komme meg ut av skallet. De lærte meg at det å gjøre hva jeg hadde lyst til ikke var noe å være redd for. I frykt for å bli hatet av foreldrene mine, ønsket jeg meg lov til å ta dreads i julegave i 2006, og like over nyttår satt søsteren min og jeg i 7 timer med kam og The OC på skjermen. Etter dette, løsnet noe, og jeg skjønte at jeg hadde lov til å være meg selv.
Å holde dreadsene ved like var ikke min beste kvalitet, så jeg endte straks opp med å se ut som et troll.
Men da søsteren min flyttet til Sør-Afrika for å studere senere på året, bestemte vi oss for å besøke henne, og der satt jeg i syv nye timer og fikk de dreadsene som senere skulle vokse seg lange.
De ble fastere med årene, men det tok lang tid før det kom lengde på dem.
Mens jeg ventet på at de skulle vokse, eksperimenterte jeg med farge i stedet.
Det føltes som om det skjedde over natta, men plutselig, tre år senere, tok det fart, og jeg fikk det håret jeg hadde ønsket meg da jeg først floket håret til.
Jeg fortsatte å farge dem, og lekte med hvordan jeg kunne style dem.
De siste fire årene har jeg lekt med tanken om å klippe dem av, men har alltid vært glad for at jeg ikke har gjort det, fordi de har blitt en del av meg. De har blitt en del av min identitet. Nå, derimot, har jeg hatt dem i godt over 7,5 år, og jeg merker at tiden kanskje er inne. Tiden er inne for forandring. Et nytt kapittel. For å gi meg selv et siste push, har jeg valgt å starte en innsamling til kreftforeningen, sånn at noen faktisk kan nyte godt av det, om jeg klipper dem av.
Om du vil bidra, kan du donere penger her. Husk at det ikke trenger å være en stor sum. 100, 50, eller bare 10 kroner - alt hjelper. Takk. Sees på den andre siden.
---------------
Dette har gått over all forventning. I løpet av bare tre dager har det kommet inn 4100,-, bare 900,- unna målet. I og med at innsamlingen slutter 18. september, har jeg valgt å øke til 10 000,-. Jeg kommer til å klippe dem av etter nådde 5000,-, men jeg håper at flest mulig vil fortsette å donere til tross for det. Alle har en venn, et familiemedlem eller lignende som har gått bort til kreft, så husk at pengene går til nettopp det formålet - å finne en kur, og hjelpe de som allerede har fått den forferdelige diagnosen.
Jeg har troen på dere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar