Når fotfestet forsvinner og verden begynner å spinne, kommer hun inn fra siden og gir meg en hånd å holde i. Et sted å feste blikket. Det er trærne som svaier, jeg står stille. Eller er det motsatt?
Vi putter armene i været, kjenner lydbølgene i lufta, samme hva han bak deg sier. Breathe. Cry, cry, cry. Mellomgulvet rister, knærne skriker. Vi skriker. Vi er lost in music.
-----------
Dette er et utkast fra august 2022. Akkurat hva jeg tenkte da jeg skrev disse ordene husker jeg ikke lenger, men de resonnerer allikevel med meg i dag.
Jeg må prøve å finne tilbake til den delen av meg som jeg har mistet. Men enn så lenge hjelper det med Anita Lane og vibrasjonene fra en myk katt.
Noen ganger må man trykke på reset-knappen. Da er det fint at det finnes steder med folk som tar deg imot i fallet.
På enkelte av disse plassene er snorer folkefiende nummer én.
Da er det enda godt at det finnes klær til utlån, og man kan føle seg tøff i pysjamas.
Noen bærer med seg mer bagasje enn andre, men det går i minste an å bære nevnte bagasje i en tøff koffert.
Etter å ha blitt jaget av den sorte hunden i en alt for lang periode, gleder jeg meg nå til å gå tur med min gyldne. Sammen skal vi lage gyldne tider framover, for det har nemlig jeg bestemt.
Inntil videre skal jeg skrelle appelsiner med Okay Kaya, men snart er jeg tilbake.
Jeg fikk nylig en påminnelse fra Facebook om at det har gått tre år siden Classic Album Sundays inviterte til en lyttefest der Halber Mensch var hovedgjest. Alexander Hacke stilte som representant for Einstürzende Neubauten og serverte oss artige anekdoter; om Blixas drømmedagbok og om utfordringer som oppstår når du vil sjekke inn instrumenter
laget av tomflasker på fly, før vi sammen hørte Halber Mensch fra begynnelse til slutt.
ASK knipset et bilde av meg der jeg satt og lyttet konsentrert. Det kan kanskje for det utrente øye se ut som at jeg sover, men det gjorde jeg altså ikke. Lover.
Etter en kort pause ble andre halvdel av Hackedepicciotto invitert opp på scenen, og sammen fremførte de et utvalg låter for oss.
Jeg var heldig med orkesterplass rett foran Danielle de Picciotto. Hun var litt rufsete i stemmen og unnskyldte seg for det, så jeg stakk hånden ned i vesken min og fisket fram en boks med halspastiller. Det gjorde visstnok susen, for hun virket med ett bedre og takket til og med i skrift etter konserten var over.
Etter å ha anskaffet smarttelefon siden sist jeg var aktiv her inne, har de fleste bilder blitt tatt med telefonkameraet. Derfor er bildekvaliteten litt så som så på de fleste bilder, men jeg ønsker å bedre meg. Jeg nå omsider blåst støvet av kameraet mitt og fått lastet ned Adobe på nytt, så jeg håper å kunne levere litt bedre kvalitet framover.
Det å skulle returnere til internett er en prøvelse - deler jeg for mye? For lite? Bruker jeg de rette ordene? De rette fargene?
Når følelsen av kontroll er så viktig, men alt er et kaos, hvordan da finne rette veien videre? Jeg kan ikke huske sist jeg ikke følte hjernen som tett tåke, sist jeg klarte å formulere setninger uten å snuble foran hvert eneste ord. Hvordan det er å stå opp om morgenen uten å kjenne at dagen er imot en. Selv de enkleste oppgaver kjennes som en prøvelse, og bare det å ta en dusj kan tidvis være en seier. Det å leve uten å føle seg som en byrde, uten å kjenne forventninger fra alle kanter. Være riktig. Ikke trå noen på tærne. I hvert svake øyeblikk minnes om alt som ble sagt feil, gjort feil. Stemmen som aldri tar en pause fra å kritisere om hver minste detalj som skulle vært anderledes.
Det er terapeutisk å skrive om det som er vanskelig, samtidig som det er så uhorvelig skummelt. Det er som å skyte i blinde, du vet aldri hvem som kan bli truffet. Jeg har i så lang tid druknet i eget hode, men det å skrive ned tankene her inne gir en følelse av å komme opp for luft. Det en en måte for meg å kunne gi slipp på kontrollen. Jeg kan ha kontroll på ordene, og så får det heller være opp til hver enkelt om de ønsker å lese dem.
Men i dag er det sol, og jeg kom akkurat hjem fra en uke i Barcelona. Det var vår første ordentlige ferie på 4 år, inkludert tre dager med musikkfestival. Beck spilte Lost Cause midt i settet sitt, og den traff meg midt i hjertet. Hele konserten traff meg midt i hjertet. Hele festivalen, hele ferien.
Mer om det senere. Jeg har mye jeg vil fortelle om, men vi kom hjem til en jungel av en hage, så jeg må ut og frisere gresset.
Det har vært noen tøffe år, for oss alle. Pandemien har satt oss på prøve, men nå tyder mye på at hverdagen er vei tilbake til det vi en gang kalte normalen.
Vi hadde i utgangspunktet tilholdsplass på Torshov da pandemien ble et faktum, men hadde allerede i flere år fantasert om å flytte ut av byen for å få litt friskere luft i lungene.
Med tanke på karantenebetingelser, kombinert med en særdeles uteglad hund og ingen hage eller balkong, ble avgjørelsen enkel da vi plutselig fikk tilbudet om å leie et gammelt gårdshus på Nedre Solberg i Sørkedalen.
Huset skulle vi for øvrig dele med en av Norges viktigste musikere.
Det var deilig å bytte ut by og eksos med landbruk og elg, når alt som heter sosialliv uansett var en umulighet.
Siouxsie tilbragte de fleste av døgnets timer ute, enten på tur eller på langline i hagen.
Vi fikk god anledning til å utforske Nordmarka, og fikk tilbakelagt en del skritt i løpet av året.
Jeg fikk også satt permanent krøll i håret,
samt 2 doser.
Omsider fant vi ut at Sørkedalen ikke var helt tilpasset våre behov, så vi begynte å se etter en ny bopel vi kunne eie i stedet for å leie. Det kom kanskje ikke som noen overraskelse på noen da valget falt på Nesodden. Vi har nå funnet det som forhåpentligvis er vårt foralltid-hjem, og er i gang med å gjøre det gamle huset i skogen til vårt eget.
Etter å ha hatt tre bostedsadresser på tre år, er hverdagen omsider på vei til å slå rot. Utfordringen nå er å få orden på den sjelelige biten, men det for ta den tiden det tar. Det har opparbeidet seg et helt arkiv med ord og bilder som forhåpentligvis vil finne veien sin ut på webloggen etterhvert, men et sted måtte jeg starte.
Selv om skrivelysten skriker etter å fortsette med oppdateringene i skrivende stund, er det en vannapporterende hund ved min side som åpenlyst lengter etter et bad i Bunnefjorden, så hun(d) må per nå få førsteprioritet.
Hvor er den hellige balansen mellom ønsket å bli sett og samtidig være usynlig. Hvor enkelt det er å si for mye, for så å ikke kunne reversere tiden. Trå for langt til siden, og du faller ned fjellsiden. Blir stien smalere, eller er det bare dine skritt som blir feilplassert. Er det lov å si? Nei, sier terapauten.
Som Balder Mehamn sier: "Hvorfor er det sånn at du prøver å gjøre alt riktig, men ender opp med å gjøre alt galt"
Han er en grei gutt, veldig grei, så jeg har det bra, jeg.
Han har en katt også.
En riktig så pen katt.
At jeg ikke har vist noe livstegn her inne på månedsvis, kommer av at jeg har vært litt opptatt med livet, men egentlig har jeg jo mange opplevelser å fortelle om. For eksempel var jeg i Sør-Afrika i januar, og der så jeg A1!!!
Men akkurat nå er jeg ganske sulten, så jeg setter punktum for denne gang, jeg ville bare sjekke inn og se om det fremdeles var hyggelig å oppdatere blogg. Det var det, så da gjenstår det å se om det faktisk kommer til å komme flere ord og bilder her etterhvert. Det håper i hvert fall jég at det gjør.
Etter å ha satt "hund" på toppen av alle års ønskelister kom endelig Dixie inn i livet mitt i 2004.
Hun var som de sier, menneskets beste venn.
Hun var en støtte gjennom vanskelige år, både gjennom teenage angst og de harde tyveårene.
Det som skulle bli mine første år på egne bein i den store byen Oslo ble ikke som de skulle bli. Mor overtalte meg til å la henne ta vare på Dixie for at jeg skulle få leve ut det som skulle være en spennende utviklingsfase i eget bokollektiv med verden for mine føtter. Det tok ikke mer enn dager før virkeligheten ble en annen og Dixie enten måtte omplasseres eller bo hos meg. Med god hjelp av hundepass hos naboen den første tiden, ble hverdagen med Dixie den eneste hverdagen.
For to uker siden ble leiligheten tom. Hundeskåler og tepper ble lagt på loftet og hundehårene sugd opp. Selv om jeg lenge har forsøkt å forberede meg på at Dixie ikke kom til å leve evig, har slaget slått luften ut av meg. Ingen står logrende ved døra og ønsker meg velkommen som om jeg aldri skulle kommet hjem igjen. Tidligere kunne jeg alltid finne trøst i henne, selv om det bare var etter en trist film. Nå er det bare puta som tar imot tårene.
Men vi hadde mange fine år sammen, kjære venn. Takk for all gleden du har gitt meg.
Jeg tror jeg skal begynne å bruke den triste tumblr-siden min litt mer aktivt framover. For tiden spiser jeg for mye is til å sitte inne og skrive lange innlegg.
.jpg)
