Når fotfestet forsvinner og verden begynner å spinne, kommer hun inn fra siden og gir meg en hånd å holde i. Et sted å feste blikket. Det er trærne som svaier, jeg står stille. Eller er det motsatt?
Vi putter armene i været, kjenner lydbølgene i lufta, samme hva han bak deg sier. Breathe. Cry, cry, cry. Mellomgulvet rister, knærne skriker. Vi skriker. Vi er lost in music.
-----------
Dette er et utkast fra august 2022. Akkurat hva jeg tenkte da jeg skrev disse ordene husker jeg ikke lenger, men de resonnerer allikevel med meg i dag.
Jeg må prøve å finne tilbake til den delen av meg som jeg har mistet. Men enn så lenge hjelper det med Anita Lane og vibrasjonene fra en myk katt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar