Om fem dager skal jeg stå på operataket sammen med Thea og være emosjonell, særlig når Antony synger om dansende epilepsi.
To dager etter det skal jeg starte festivalopplevelsen jeg har sett fram til i mange herrens måneder. Og. Etter det. Etter det er det en uke til jeg reiser. Til et sted jeg aldri har vært før. Med mennesker jeg aldri har møtt før. Og der skal jeg bruke et studieår til å fikle med kunst og håndverk, stå på snowboard, ta bilder, spille musikk, lese, strikke, leke og jeg vet ikke hva. Og jeg gleder meg. Og jeg gruer meg.
Skulle ønske jeg var like flink til å tegne som Rafael i barnehagen.
Og forresten. Jeg tror ikke jeg har delt yndlingssangen min før. Vel, det var på tide.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar