Da jeg gikk på ungdomsskolen og den negative spiralen startet, begynte jeg å gjøre noe jeg selv syntes var veldig rart, men som jeg likevel fortsatte med.
Det hele begynte med at jeg skulle ønske at ting ble bedre. Jeg skulle ønske at jeg var kulere, mindre rar. Jeg skulle ønske... Som en tretten år gammel frøken var jeg sikker på at det å blåse vekk en øyenvipp fra fingeren var som å gni på den magiske lampen. Derfor begynte jeg å gjøre nettopp dette. Etter hvert ble det å nappe ut øyenvipper til en slags avhengighet. Jeg brukte uansett ikke sminke, så jeg så ikke hvorfor det skulle være en så idiotisk ting å gjøre når ingen uansett så noe særlig av vippene mine i utgangspunktet, men da alle rundt meg begynte å nappe øyenbrynene, flyttet fokuspunktet seg. Det var en periode at en del av luggen også ble ofret, men det skjedde heldigvis ikke mange gangene.
Jeg har ikke mange bilder fra den tiden, siden jeg skydde kameralinser som pesten, så jeg hadde en uvane med å gjøre meg til foran en eventuell fotograf. Ikke akkurat heldig.
Jeg så bokstavelig ut som en dust, og jeg var jo ikke akkurat stolt over utseendet mitt selv, men jeg kunne ikke noe for det. Heldigvis har jeg en storesøster som jeg alltid har sett opp til, så da hun vennlig spurte meg om jeg hadde begynt å nappe brynene, forsto jeg at det var ganske synlig, og jeg klarte jeg å slutte. Heldigvis var det så tidlig i prosessen at det ikke hadde blitt en alvorlig avhengighet, men jeg forsto som sagt ikke hva det kom av.
Nå, ti år senere, har jeg endelig forstått at jeg ikke bare var en gal idiot, selv om jeg egentlig alltid har vært en gal idiot. Trikotillomani er en ganske ukjent lidelse, men den er nært koblet til stress, og så mange som 2% av amerikanske studenter sies å være diagnosert med lidelsen.
Jeg har i løpet av de siste årene blitt ganske avhengig av Youtube, og da jeg plutselig snublet over denne jenta, var det som om et lys gikk opp for meg.
Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg selv min dose med "avhengighetslidelser", om det er det riktige ordet å bruke. Derfor er jeg så glad for at jeg ble stoppet i tide, men jeg synes det er viktig å spre ordet om at dette faktisk er et alvorlig problem for en god del mennesker - og det er lett å gjøre narr av det du ikke kjenner.
Det var alt jeg hadde på hjertet. Nei, vent! Apropos hår! Det har nå kommet inn 5300,-, noe som betyr at flokene skal bort. Jeg har allerede skinnet sidene, men venter til bursdagen min før alle forsvinner.
Husk at det fremdeles er mulig å donere!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar