You’ll hear a full choir singing your love requiem, as you ride through great fields with birds and things.

Støttesteinen er borte.

Den andre av to.

Etter å ha satt "hund" på toppen av alle års ønskelister kom endelig Dixie inn i livet mitt i 2004.

Hun var som de sier, menneskets beste venn.

Hun var en støtte gjennom vanskelige år, både gjennom teenage angst og de harde tyveårene.

Det som skulle bli mine første år på egne bein i den store byen Oslo ble ikke som de skulle bli. Mor overtalte meg til å la henne ta vare på Dixie for at jeg skulle få leve ut det som skulle være en spennende utviklingsfase i eget bokollektiv med verden for mine føtter. Det tok ikke mer enn dager før virkeligheten ble en annen og Dixie enten måtte omplasseres eller bo hos meg. Med god hjelp av hundepass hos naboen den første tiden, ble hverdagen med Dixie den eneste hverdagen.

For to uker siden ble leiligheten tom. Hundeskåler og tepper ble lagt på loftet og hundehårene sugd opp. Selv om jeg lenge har forsøkt å forberede meg på at Dixie ikke kom til å leve evig, har slaget slått luften ut av meg. Ingen står logrende ved døra og ønsker meg velkommen som om jeg aldri skulle kommet hjem igjen. Tidligere kunne jeg alltid finne trøst i henne, selv om det bare var etter en trist film. Nå er det bare puta som tar imot tårene.

Men vi hadde mange fine år sammen, kjære venn. Takk for all gleden du har gitt meg.