Waka Waka

Jeg fortsetter på tråden min, jeg. Var jo nedi sør i sammenheng med jul og sånn. Som tidligere nevnt, ble jeg littegranne sykt barn og brukte egentlig julaften og dagene rundt til å ligge i senga og lese og ta bilder av hånda mi og trusa mi og boka mi og sånn. Jeg brukte overfloden av tid til å filosofere over hvorfor vitsene i smellerne fra Sør-Afrika var så sykt mye bedre enn de norske. Nesten så man kan le av dem. Nesten.

Men jeg var tross alt ikke syk hele tiden, så vi var ute og danset litt til Rihanna og Beyoncé og skreik "Let's hear it for Cape Town, Cape Town, Cape Town!" så høyt vi kunne for å overdøve Alicia Keys. Det var veldig gøy, også fikk vi blomst på armen og slapp å betale inngang fordi vi var flickor.


Også var vi en dag på besøk i barnehjemmet som våre gamle naboer (og min gamle engelsklærer) er med på å støtte opp.

Så dro vi videre til Durban.

Vi kjørte ganske kjapt videre mot Drakensberg. Det var her jeg skulle hatt fargefilm, men da får man istedet bruke fantasien eller titte innom her.

Vi ble ganske kjapt vant til å passe opp for alle som gikk langs veien, men så møtte vi på de her:

Ganske flaks at de kryssa veien der de gjorde, for plutselig var dette hele utsikten vår:

Så kom vi fram til Underberg, som så ut som en spøkelsesby i all tåka, og sov på et backpackersted de første nettene. Da vi først kom inn lukta det muggent og innestengt, men da vi våknet så vi at det var drrrrritfint i Underberg. Da var ikke backpackerstedet så ille likevel.

Første dagen i Underberg, bestemte vi oss for å bli med på en organisert tur opp Sani Pass til Lesotho. Det var nemlig ikke mulig å kjøre opp der uten firehjulstrekker. Den siste biten var bare en evig kjede av svinger med navn som "Whiskey Corner", "Suiside Corner" og sist, men ikke minst, "OMG Corner".

Her lå Afrikas høyestliggende pub, men jeg tok ikke bilde av den, jeg var litt for opptatt med å ta bilde av hestene.

Og han her.

Og han her.

Så kjørte vi litt lenger innover til en landsby og fikk hilse på og titte inn i en av jordhyttene.

Der kjøpte Hanne seg Lesotho-hatt.

På veien tilbake til sivilisasjonen (om jeg får si det), etter vi hadde passert "OMG Corner" og alle de andre dødelige svingene, ville det ene forhjulet ha litt frihet.

Vi fikk heldigvis hjelp til slutt av en ny gruppe som var på vei opp.

Her venter vi på den nye bilen som skulle komme og hente oss. Dette er et av de hyggeligste menneskene jeg har møtt. Hun var engelsklærer og ble utrolig entusiastisk da vi snakket norsk til hverandre. Det var tydeligvis musikk i hennes ører, bokstavlig talt.

Smeller på med et bilde til av Hanne jeg, når jeg først er i gang.

Nå gjenstår det bare å fylle opp resten av de filmene som er i kameraene mine, så får jeg fremkalt det siste også. Hurra!