Bluesen smiler sitt skeive smil, selv når det dreier seg om en begravelse

Denne uken har jeg satt meg selv på en del prøver. På tirsdag tok jeg og pappa en sykkeltur opp til Maridalsvannet. Det er jeg veldig glad for at vi gjorde, for det gjorde at vi fikk litt hyggelig far-og-datter-tid sammen. Jeg fikk også se at Maridalen virkelig har mitt navn skrevet over seg. Skogsveien langs med vannet var som en klone av Bjørnemyrskogen som jeg savner så inderlig, og plutselig ble det litt lettere å komme videre med Nesoddensavnet. Littegrann.

En annen ting jeg gjorde på tirsdag var å prate med Hanne på telefonen. Det var veldig hyggelig, selv om det var skummelt å ringe helt til den andre siden av kloden. Hvorfor det er skummelt, vet jeg ikke, men det har vel noe med å gjøre at det er så overveldende å snakke med en person som er på den andre siden av kloden.

Når jeg tenker meg om, så var det mye jeg gjorde på tirsdag. Jeg har nemlig et lite rituale før jeg legger meg, som går ut på at jeg spiller Brain Puzzles på DSen mens jeg hører på musikk. På tirsdag var det spesielt én sang som var et stort hinder å hoppe over. Let it be av Beatles, var sangen. Det er første gang jeg har klart å høre på hele sangen siden begravelsen, med unntak av den ene gangen på jobb da jeg endte opp i krampegråt på do, for så å måtte gå hjem midt i arbeidstiden. I går lå jeg musestille i senga med bamsefar i favnen mens Paul sang meg inn i øret. Det var vondt, men jeg klarte det.

Så. Ukens største prestasjon skjedde på onsdag. Det er noe jeg har hatt lyst til å gjøre siden i høst, og endelig klarte jeg det. Jeg gikk på graven alene. Alene.. Helt.. alene.... Med Dixie da, selvfølgelig, men vi gikk dit, som sagt, alene. Med rak rygg også. Etter jeg hadde ryddet litt i blomstene og Dixie hadde rullet seg litt mellom gravstenene, gikk vi og tok en kaffe rundt hjørnet med Odd Børretzen på øret - da særlig denne sangen, som er delvis sitert til i tittelen.

Nå venter jeg på den neste prøvelsen som kommer om to små uker - bursdagen til Mamma.

Akkurat nå, derimot, skal Dixie og jeg gå tur i varmen mens jeg føler meg litt som Polly Jean fra den videoen her: