I går kom jeg til å tenke på denne videoen. Det var Thomas Dybdahl som fikk meg til å innse hva musikalsk frihet er, og at man ikke trenger å stenge seg inne i én musikalsk bås fordi man har bestemt seg for å være så hard eller hva det enn skulle være. Nei, nå lyver jeg; det var Hanne som fikk meg til å innse det. På ungdomsskolen var jeg nemlig så sykt grunge og råkkåråll og hadde jo ikke lov til å høre på noe annet enn det siden jeg måtte være så råkkåråll hele tiden, og jeg var selvfølgelig fast bestemt på å bringe Kurt Cobain tilbake fra de døde eller gifte meg Dave Grohl. Da Hanne kom hjem på besøk en gang iblant hadde hun ofte med seg musikalske impulser til meg, og da blant annet Thomas Dybdahl, Sigur Rós og Sonic Youth.
Det å måtte trå litt utenfor boksen min kom ikke på tale med det første, men så innså jeg endelig at Hanne hadde rett. Jeg knuste noen vegger og tillot meg å høre på både det ene og det andre uten å være redd for at personligheten min skulle forsvinne ut av vinduet, men det eneste som skjedde var jo egentlig at den lille musikalske rønna mi ble utvidet til et toetasjers hus med en liten fransk balkong da jeg begynte å suge til meg det som ble foreslått for meg.
Hver gang jeg hører på Thomas Dybdahl, tenker jeg på Nesodden, og vice versa. Det er så fantastisk, og samtidig så vondt å koble musikk til minner og følelser. Det jeg liker så godt med herr Dybdahl er det at det ikke bare er følelsene og minnene mine som knytter ham sånn mot halvøya, det er også mye fordi han visstnok har en slags tiltrekning mot stedet selv også. Mange av menneskene i musikkvideoen til Dice kommer fra Nesodden, og jeg har i hvert fall én gang sittet med hamrende hjerte og klamme håndflater hele bussturen hjem fra brygga fordi han har sittet et par seterader foran meg.
Jeg håper alle har, eller kan lage, en plass i hjertet sitt til den flotte norske musikeren han er. Nå skal jeg sove. God natt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar