Man lærer mens man går

På tirsdag var jeg og Dixie på gravlunden med litt friske blomster. Det var andre gangen jeg gikk dit alene, men denne gangen føltes det skikkelig rart. Litt som om jeg hadde bestemt meg for at i dag skulle jeg ha en fin dag uten tårer og savn, så jeg tillot ikke meg selv å gråte, og ville i stedet gi inntrykk av å være den sterke jenta som viste kjærlighet ved å rydde litt i blomstene.

Det er snart et år siden nå. Omtrent på denne tiden i fjor hadde jeg nylig kommet hjem fra folkehøyskole, var midt i en flytteprosess og hadde tusen tanker og følelser på en og samme gang. Hver kveld da jeg kom hjem til Nesodden etter jobb, avviste jeg all form for omsorg mamma viste meg. Hun hadde veldig lyst til å selge huset, jeg sa jeg ikke var klar for å miste barndomshjemmet mitt. Hun begynte å bli sliten av å ha alt ansvaret for Dixie, og var fristet av tanken på å sette henne vekk. Jeg nektet og sa jeg kunne ta hele ansvaret. Hun sa det var mer ansvar enn jeg trodde, og tvilte på at jeg ville orke det. Og hva ville skje til høsten? Når jeg skulle starte å studere, om jeg skulle starte å studere, hva skulle jeg studere?

Mange store spørsmål, mange store tanker. Jeg kom hjem en dag og gikk på reservebatterier. Mamma ville klemme meg, jeg dyttet henne vekk. Mamma spurte, jeg svarte ikke.

Det ser ut som om du er på vei til din egen begravelse, sa hun. Jeg gikk. En måned senere skulle jeg komme til å ligge i senga, paralysert av sjokk.

Sjokket har omsider begynt å ebbe ut, litt etter litt. Barndomshjemmet har fått nye eiere, Dixie ligger ved føttene mine og noen ting må man bare venne seg til å leve med. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne, vil ringe henne, klemme henne eller spørre henne om hjelp. Hun var verdens beste mamma, og jeg har vært utrolig heldig som fikk ha henne i livet mitt i 20 år.