Fortiden

Jeg har et innlegg som har blitt lagret og slettet og oppdatert og publisert og trukket tilbake og så videre. Jeg har hele veien lovet meg selv å ikke bli til en av dem, altså de som blogger om dette temaet, ettersom det ofte kan påvirke andre på måter man absolutt vil unngå. Akkurat nå, derimot, akkurat i dag føler jeg meg likegyldig nok til å faktisk publisere det på nytt. Så, ja:

For omtrent 2 år siden slettet jeg masse bilder. Jeg slettet dem fordi jeg ikke ville ha muligheten til å falle tilbake, men selvsagt er det noen bilder som overlevde sensuren. Det er bilder fra den tiden skinny jeansene mine var baggy og yndlingsbuksene mine faktisk passet, noe som jo hadde vært en bra ting om de ikke ble kjøpt på bl.a. barneavdelingen på h&m.

Det er også rart å se at jeg hadde luft mellom beina.

Og muskler - eller kanskje bare mangel på fett.

Selvsagt savner jeg det, litt mer enn jeg gjerne bør innrømme. Spørsmålet er bare hva det er å savne når man plutselig husker at lykkeboblen egentlig bare er en illusjon man lager for å glorifisere de dagene man egentlig bare vil legge seg ned og dø, når alle tankene surrer rundt tall og det eneste man har som sosialliv er de indre konfliktene med en selv.

Noen dager burde minnene om nettopp dét være nok til å holde seg i nuet og si at det var greit da jeg var ung og dum, men nå vet jeg bedre. Bare litt leit at det ikke er helt sånn det fungerer.