Take them by the legs and throw them down the stairs

Jul - den tiden i året de fleste ser fram til. Personlig har ikke jula vært jul på 4 år, men i år var den ganske ok likevel.

Storesøster var en superhelt og inviterte til julemiddag, men mer om det, og om de fine gavene jeg fikk, senere.

Nå er jeg litt mer i humør til å klage over det grusomme livet mitt i blomsterenga i stedet. Det har seg nemlig slik at jeg i dag - i en alder av 21år, oppdaget at jeg har tannlegeskrekk. Etter å kun ha hatt hyggelige nullhull-opplevelser måtte jeg i dag, ganske medvillig vel å merke, ta en tur innom de jeg aldri helt skjønte å frykte.

Det har seg nemlig slik at jeg har blitt vis. Beviset har laget en stor infeksjon bakerst i kjeven min, samt i kjertlene på venstre side av hodet mitt, noe som ikke akkurat ligger på min topp10 av gode opplevelser. I løpet av de siste 30 timene har jeg derfor gått i en konstant pillerus. Ettersom jeg var innstilt på å bli satt på antibiotika av de hvitkledde og munnbindtildekkede vesnene, var det kanskje ikke så merkelig at sprøyta jeg ble konfrontert med ikke akkurat fikk en god mottakelse.

Lang historie kort: aldri, aldri, aldri igjen skal de få leke i munnen min mens jeg er ved bevissthet. Takk Gud for antibiotika og narkose.

Her er forresten juletreet vårt. God jul.