mandag 23. juli 2012

Jeg er fra Nesodden, hardeste faens ghetto'n i landet



Her er et innlegg jeg har forsøkt å publisere i lang tid. Sist gang jeg satte meg ned for å gjøre det ferdig, endte hele sekvensen i krampegråt. Jeg måtte legge prosjektet litt vekk, men nå vil jeg prøve igjen. Grunnen til at jeg gjør det akkurat nå er at jeg fra tid til annen møter meg selv i døra. Jeg blir overøst av gamle, gode sommerminner og lykkelige følelser, men problemet er at jeg de siste årene egentlig bare har følt meg nummen.


Herregud, dette blir en ladet tekst, men jeg trenger å få det ut. Jeg har mistet meg selv, og sliter med å finne tilbake. Blablabla, emoemo. Værsågo.

----

19 av mine 21 år har jeg bodd på Nesodden. Det er stedet jeg har vokst opp, følt meg trygg, elsket og blitt lei. Da jeg dro på folkehøyskole i 2009 var det alltid deilig å komme tilbake på hjemreise helger, selv om jeg omtrent ikke klarte å vente til Oslo skulle bli mitt nye hjem.

Så endres året til 2010. Jeg kommer hjem fra folkehøyskole, føler meg mer forvirret enn noensinne, skal pakke sammen rommet mitt og flytte til Oslo, samtidig som jeg får beskjed om at barndomshjemmet mitt skal selges. Omsider kommer vi fram til at huset skal forbli vårt et år til, så jeg rekker å stable meg opp på beina.

Litt etter litt flyttes eiendeler over til den nyoppussede leiligheten i Tigerstaden, men jeg reiser fremdeles hjem etter arbeidsdagen er avsluttet. Det er mye for et flokete hode å vende seg til, og jeg klarer ikke enda å snu ryggen til Nesodden. En kveld jeg kom hjem etter nok en grå hverdag sa mamma til meg at "du ser ut som om du er på vei til din egen begravelse". Det å prate har aldri vært helt det jeg har vært god i, og nok en gang trekker jeg meg tilbake til krypinnet mitt framfor å tilbringe tid med mor.

Halvannen uke senere sover jeg min første natt i Oslo. Det føles rart, men riktig, og jeg begynner omsider å vende meg til tanken. Et par netter senere får jeg beskjeden. Mamma er død.

Livet blir ikke til å kjenne igjen. Nesodden blir borte. Alt blir borte.

----

Det er februar 2011 og jeg har ikke vært på Nesodden på flere måneder. Jeg prøver å ta en tur, men synet av halvøya er for sterkt. Øynene må lukkes for ikke å smelte i en haug midt på bussen i rushtiden.

Et år skal gå før jeg tør å returnere. Datoen er 7. april 2012:
 

Jeg setter meg på Nesoddbåten, så langt bak jeg kommer. Omgivelsene er kjente, men ligger samtidig fjernt i minnet. Etterhvert blir opplevelsen greiere å takle, kanskje særlig fordi jeg hadde Dixie med meg denne gangen.


Det føltes utrolig merkelig å ha med seg medbragt til den plassen jeg gledet meg til å forlate hver helg for i stedet å rette nesa mot Møllers.


Da vi omsider kom oss av båten, var det utrolig sprøtt å være usikker på hvilken buss vi skulle på. Vi kom oss på riktig maskin, og så var det bare å puste inn og gjøre seg klar for synet som gjensto. Om det var svimlende - alt var jo forandret! Sentrum var jo blitt et sentrum! Det manker desverre på bilder fra turen, ettersom jeg var for opptatt med å la synet synke inn i det store og hele.

Plutselig var vi på Varden. Militærbasen.


Jeg måtte gråte litt av lykke - lykke over at beina fremdeles holdt meg oppe. Dixie var ikke rent lite fornøyd hun heller.


Raptus.


Ro.


Så kom vi plutselig ut av skogen og inn i boligområdet. Stedene jeg klatret i trær og kræsja på sykkel. Huset. Mitt gamle hus. Mitt gamle hjem.



På denne tiden bodde fremdeles Tara i sitt barndomshjem som ligger et par minutters gåavstand unna. Mens hun satt og ventet på mitt besøk, hadde hun lett fram øl og sigarettenner. Den holdt i hvert fall en time eller to - lighteren altså.


Men hun hadde heldigvis en i reserve, samt kjøledress til ølen. Symmetri.


Tara er ganske balansert hun også. Hun er også veldig flink til å hjelpe snublende venner opp i balanse. Ganske fin venn, hun Tara. Søster.


Dixie synes også det er ganske hyggelig å være på besøk hos Tara. Jeg liker særlig godt at hun bruker sin egen kropp til å spille tetris under bordet.


Vi synes også at tetris er et morsomt spill, men backgammon er hakket morsommere, samt at det er plass til flere spillere enn én - det er nemlig mulig å være to spillere i backgammon.


Jeg liker å skryte av ferdighetene mine i backgammon, men desverre er Tara litt flinkere enn meg. Balanse.


Det ble kort sagt ganske ålreit å være på Nesodden igjen, selv om jeg sliter med å reise tilbake igjen. Hjertet gjør vondt.

Og apropos ingenting, nå er det ikke mange dagene igjen til Kent spiller på Operataket. Om de spiller denne låten, kommer jeg til å gråte meg tom for tårer:

4 kommentarer:

Miriam Øyna sa...

Mange gode minner fra Bjørnemyr<3

Floka sa...

Ja <3

laipai sa...

Jeg synes det var tøft av deg å dra tilbake når det var så vanskelig for deg. Nå har du brutt den vanskeligste barrieren, det verste er over, og du kom deg gjennom :)
Gode venner er godt å ha når det blir tøft :)

<3

tetrisorgasme sa...

.. nå innser jeg jo at hvis jeg hadde lest dette innlegget FØR jeg møtte deg, så hadde jeg ikke trengt og bare "Såå.. kommer du fra Oslo? HVOR KOMMER DU FRA? ÅHJA. MHM." :( Unnskyld.

og: :) Det var hvertfall hyggelig å møte deg uansett.