onsdag 5. september 2012

Jag är livrädd för att leva, och jag är dödsrädd för att dö



Denne sommeren har vært ganske bipolar. Selv om jeg har hatt mange gode opplevelser, har mange perioder vært preget av personlige kamper. Nå fyller jeg snart 22 år, og det er ikke særlig moro å bli klar over at spesielt de to siste årene bare har forsvunnet i en monoton og relativt vond tilstand.

Heldigvis er jeg omringet av gode venner og en eksepsjonelt flott familie, men likevel er det ikke alltid like lett å få regnestykket til å gå opp. Da er det særlig hyggelig når verdens flotteste bo(khandler)kompis kommer hjem fra arbeidet med en ubursdagspresang til meg.


Jeg har skrevet om guilty pleasures tidligere, men en jeg ikke nevnte er Linnéa. I facebook-meldinger mellom meg og den navnløse florerer hennes navn, så innholdet av innpakningen var ikke en enorm overraskelse - men den lagde ingen mindre glede av den grunn!


Det er en bok jeg virkelig ser fram til å lese, og jeg har allerede måttet smyglese litt i den til tross for at jeg allerede har flere påbegynte bøker liggende.

Men som jeg sa har sommeren hatt noen solskinnsepisoder i seg. Selv om det den dagen jeg nå skal fortelle om var regnvær, utgjorde Kent-konserten på Operataket en stor del av gledene som har vært i år. Ettersom jeg kun har hørt musikken deres via Spotify, syntes jeg det var på sin plass å investere noen penger (jeg egentlig ikke har) i en samleboks. Som en liten hverdagsgave til meg selv.



En ting jeg har valgt å ikke prate så mye om er at jeg nylig var innlagt ved Modum Bad. Selve opplevelsen var litt så som så, selv om det er et fantastisk sted med flotte ansatte - og ikke minst flotte medpasienter! Et av menneskene jeg var på gruppe med har blitt til en god venn, og det var hun som fikk åpnet øynene mine for de flotte svenske musikerne. Det var selvsagt hun jeg var på konserten med, noe som også gjorde opplevelsen så flott som den var.

Som sagt har ikke de siste årene vært så snille med meg, så jeg ble for et par uker siden satt på medisiner. Det er noe jeg med hard hånd har holdt meg unna i alle år, men jeg innså omsider at det kunne være verdt et forsøk.

Så, da jeg i sted kom hjem med posen min fra Platekompaniet i hånda og fant en gave fra den nevnte personen i postkassen, var det ikke måte på hvor bredt jeg kunne smile.


Latteren var umulig å holde tilbake da jeg fikk se at mintpastillene den egentlig hadde inneholdt var byttet ut med Modum-dopet vårt.


Har jeg nevnt hvor flotte venner jeg har?

Selv om majoriteten av dem forstår seg på hvilke gaver som er hyggelige å gi bort, er det noen som har misforstått konseptet litt. Jeg oppdaget nemlig nylig at noen hadde lagt igjen en hilsen under forrige fest. I min signerte M-kopp.


Not nice, people. Not nice!

4 kommentarer:

laipai sa...

Sommeren kan være litt sånn både og. Det kommer litt an på hva som skjer egentlig. Men du har jo hatt noen fine opplevelser også da, heldigvis :) Kjekt med fine gode venner, og jeg måtte le av Modum-dopet altså, haha. Håper medisinene vil funke for deg, verdt et forsøk hvertfall.
Kos deg med boken, men pass på da, den kan visst trigge litt.

Tenker på deg sånn innimellom skal du vite. Ta vare på deg selv søte. Masse klemmer <3

marire sa...

stor klem. og takk for modig tekst.

Miriam Øyna sa...

Varm klem til deg<3

Floka sa...

<3