Remember, remember the third of november

...for da skjedde det jeg i årevis har gruet meg til. Odd Børretzen forlot oss.

At han skulle dø, var intet sjokk. Vi skal da dø alle sammen, spørsmålet er bare når. Det kan skje alt for tidlig, og det kan også skje for sent. Så sent at kunnskap og blærekontroll ikke lenger eksisterer - så sent at du ikke vet hvem familien din er, og langt mindre hvem du selv er, og hvor du selv er.

Jeg håper det aldri vil skje med meg. Heldigvis fikk også Odd unngå en slik skjebne, noe jeg ikke tror jeg er alene om å glede meg over. For ja, jeg vil si man kan finne glede i sorg. Hvor ille ville det ikke vært å bare se sorg? For i svake øyeblikk har jeg nemlig gjort det, og det er ikke særlig morsomt. Eller særlig snillt. Tenk deg den byrden du ville lagt på dine nære dersom de bare så sorg i sorgen? Da er det jo bedre å la være å dø, men så blir jo ikke det så lett det heller.

Nei, jeg er glad du forble klar helt til siste stund, Odd. Og jeg er enda mer glad for at du holdt noen siste konserter nå nylig så vi fikk muligheten til å oppleve deg. Jeg skulle ønske jeg kunne vokse opp til å bli deg.

Takk for alt.