Met me on Lonely Street

Noen dager kjeder jeg meg, slik som folk flest. Da kan det være greit å finne noen hobbyer å holde på med. I mitt liv har jeg vært mester i både å lage makramé-smykker, sølvsmykker, perlekunst og tegninger av type blyant.

Selv om det kan være hyggelig å gå med smykker det ser ut som du lagde i barnehagen, er det som ofte har blitt en gjenganger for meg når jeg lider av kjedsommelighet, fotolek. Det kan ofte resultere i ting som dette:

Men oftere skjer det at jeg i stedet studerer meg selv i photobooth for å prøve å forstå hvordan andre ser meg. Da forteller jeg meg selv blant annet vitser, som jeg naturligvis ler hjertelig av, og/eller gåter jeg blir sittende og fundere over. Det er veldig interessant å se hvordan en selv reagerer på slikt, og jeg anbefaler alle å gjøre det samme. Det er naturligvis også mulig å gjøre dette i et vanlig speil, som for eksempel på badet, men jeg foretrekker å gjøre det foran et apparat som kan vise deg et speilbilde, og samtidig ta et stillbilde av utvalgte øyeblikk som du senere kan studere og lære noe av.

Som eksempel har jeg prøvd meg på noe som kalles duckface på godt norsk.

Som du ser er dette en prosess. Dette er noe man må prøve og feile på, så ikke bli utålmodig og skuffet om det ikke går bra ved første forsøk.

Det finnes også andre ansiktsuttrykk man kan øve seg på på denne måten. Blant annet er jeg usikker på om jeg mestrer det å se overrasket ut når venner og andre medmennesker forteller meg en historie, eller en anekdote, der man gjerne skal reagere med et litt sjokkert uttrykk.

Akkurat det har jeg konkludert med at jeg er ganske god på, men at det samtidig er rom for forbedringer. Terningkast 5,3.

Det er også viktig å kunne vise en form for fryd eller glede på noen punkter i livet. Akkurat det å smile hjertelig uten at det skal virke påtvunget kan være litt kinkig, og det er derfor viktig å ta seg tid til å øve seg på nettopp dette i ny og ne.

Dette er også noe en må gjøre over tid, men noen ganger kan det virke som om man plutselig tar et par skritt i feil retning av progresjon. Dette er noe jeg nå har innsett at jeg sliter med, men det kan jeg derfor ta til etteretning for videre utvikling.

Det er viktig å huske at man ikke må haste med dette og heller ta det i et rolig tempo som føles behagelig. En dag skal du nok se at du har mestret kunsten, og da er det lov å feire med for eksempel en hvetebolle, med eller uten rosin, og kanskje til og med med et glass med husholdningssaft ved siden av. Lykke til!