mandag 20. oktober 2014

What am I supposed to do? Life isn't fun anymore



I går feiret vi at nevøen min har levd i ett år. Det fikk meg til å tenke på fortiden. Hvor var jeg for et år siden? To år siden?

Noe jeg husker godt, er at jeg i lang tid savnet Nesodden så mye at det skar i brystet. Jeg savnet huset, gatene, skogen. Stedene jeg lekte som barn. Jeg savnet. Mye.


Men noen ganger hjalp det å drømme seg vekk i Sunset Valley.


Fotografi-interessen hadde allerede begynt å dabbe av ganske kraftig, men jeg begynte å sette pris på å ta outfit-bilder. Det ble min måte å dokumentere de gode dagene på. De dagene jeg ikke bare gikk i pysjbukse, men faktisk tenkte mer over hva jeg valgte å dekke til kroppen med, de ble viktige å ta vare på.


Litteraturen var også fin å drømme seg bort i. Det var en fin tid, tiden med bøkene.


Så ble Dixie syk. Mens hun lå på operasjonsbordet, var jeg så engstelig at jeg nesten gikk i bakken, men det gikk bra. Hunden har det bra nå. Hun skal leve til hun blir hundre, sånn som Mimma ville.


På et eller annet tidspunkt begynte jeg for alvor å ikke bry meg så mye om hva alle andre tenker. Om jeg vil kle meg ut som en slags Pippi, så kan jeg vel bare gjøre det?



Filteret på ting jeg bør si og vise, er det så viktig å respektere det, da? Kan jeg ikke bare si og gjøre nettopp som jeg vil? Vel, hadde jeg respektert det overhode, ville nok ikke denne bloggen eksistert.


Poenget mitt er at jeg har rotet meg bort fra det som jeg egentlig vil at skal være meg. Jeg vil ikke stemples som den gale jenta som er glad i alkohol - jeg vil for eksempel være hun som tar gode bilder. Jeg har allerede satt meg et nyttårsforsett om å bli flinkere til å bruke kameraene mine.


Jeg vil også gå ut og gjøre annet enn å bare drikke øl i parken. Jeg vil skate. Snowboardet, som en gang var min favoritteiendel, har ikke vært i bruk på alt for lenge. Jeg vil børste støv av det.


Og ikke minst vil jeg bli flinkere til å utforske byen. Tøye grenser, bydelsgrenser - gjerne også landegrenser.


Jeg vil leve igjen. Nå er jeg ferdig med å stå fast på standby.

3 kommentarer:

Tiril sa...

Spikern på hodet! Den satt, dette er fint å lese:):)

Anonym sa...


Jeg kjenner jeg også får lyst av å lese dette. Totommelopp!

tetrisorgasme sa...

tommel opppp!