Det har vært noen tøffe år, for oss alle. Pandemien har satt oss på prøve, men nå tyder mye på at hverdagen er vei tilbake til det vi en gang kalte normalen.
Vi hadde i utgangspunktet tilholdsplass på Torshov da pandemien ble et faktum, men hadde allerede i flere år fantasert om å flytte ut av byen for å få litt friskere luft i lungene.
Med tanke på karantenebetingelser, kombinert med en særdeles uteglad hund og ingen hage eller balkong, ble avgjørelsen enkel da vi plutselig fikk tilbudet om å leie et gammelt gårdshus på Nedre Solberg i Sørkedalen.
Huset skulle vi for øvrig dele med en av Norges viktigste musikere.
Det var deilig å bytte ut by og eksos med landbruk og elg, når alt som heter sosialliv uansett var en umulighet.
.jpg)
Vi fikk god anledning til å utforske Nordmarka, og fikk tilbakelagt en del skritt i løpet av året.
Jeg fikk også satt permanent krøll i håret,
samt 2 doser.
Omsider fant vi ut at Sørkedalen ikke var helt tilpasset våre behov, så vi begynte å se etter en ny bopel vi kunne eie i stedet for å leie. Det kom kanskje ikke som noen overraskelse på noen da valget falt på Nesodden. Vi har nå funnet det som forhåpentligvis er vårt foralltid-hjem, og er i gang med å gjøre det gamle huset i skogen til vårt eget.
Etter å ha hatt tre bostedsadresser på tre år, er hverdagen omsider på vei til å slå rot. Utfordringen nå er å få orden på den sjelelige biten, men det for ta den tiden det tar. Det har opparbeidet seg et helt arkiv med ord og bilder som forhåpentligvis vil finne veien sin ut på webloggen etterhvert, men et sted måtte jeg starte.
Selv om skrivelysten skriker etter å fortsette med oppdateringene i skrivende stund, er det en vannapporterende hund ved min side som åpenlyst lengter etter et bad i Bunnefjorden, så hun(d) må per nå få førsteprioritet.
Vi høres.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar