fredag 10. juni 2022

I'm tired of fightin' / Fighting for a lost cause

 

Det å skulle returnere til internett er en prøvelse - deler jeg for mye? For lite? Bruker jeg de rette ordene? De rette fargene?

Når følelsen av kontroll er så viktig, men alt er et kaos, hvordan da finne rette veien videre? Jeg kan ikke huske sist jeg ikke følte hjernen som tett tåke, sist jeg klarte å formulere setninger uten å snuble foran hvert eneste ord. Hvordan det er å stå opp om morgenen uten å kjenne at dagen er imot en. Selv de enkleste oppgaver kjennes som en prøvelse, og bare det å ta en dusj kan tidvis være en seier. Det å leve uten å føle seg som en byrde, uten å kjenne forventninger fra alle kanter. Være riktig. Ikke trå noen på tærne. I hvert svake øyeblikk minnes om alt som ble sagt feil, gjort feil. Stemmen som aldri tar en pause fra å kritisere om hver minste detalj som skulle vært anderledes.

Det er terapeutisk å skrive om det som er vanskelig, samtidig som det er så uhorvelig skummelt. Det er som å skyte i blinde, du vet aldri hvem som kan bli truffet. Jeg har i så lang tid druknet i eget hode, men det å skrive ned tankene her inne gir en følelse av å komme opp for luft. Det en en måte for meg å kunne gi slipp på kontrollen. Jeg kan ha kontroll på ordene, og så får det heller være opp til hver enkelt om de ønsker å lese dem.

Men i dag er det sol, og jeg kom akkurat hjem fra en uke i Barcelona. Det var vår første ordentlige ferie på 4 år, inkludert tre dager med musikkfestival. Beck spilte Lost Cause midt i settet sitt, og den traff meg midt i hjertet. Hele konserten traff meg midt i hjertet. Hele festivalen, hele ferien.

Mer om det senere. Jeg har mye jeg vil fortelle om, men vi kom hjem til en jungel av en hage, så jeg må ut og frisere gresset.

Ingen kommentarer: