Everyone knows that milk is cow pee

Ohmylord, jeg ler til jeg grynter. Jeg skal ikke skyve under en stol at jeg selv ikke er kjøtteter - rettere sagt en pesco-vegetarianer, men jeg synes bare det er litt interessant at vegetar/veganer-bølgen har vasket så kraftig over landet de siste årene. Misforstå meg rett, jeg synes det er en flott ting at det har spredt seg, og jeg synes hele fenomenet er en positiv greie, men herregud! Herregud, bare se på dette, da!

Revolver, Oslo, Norge, Verden

Førstkommende torsdag anbefaler jeg at alle tjueåringer som har tid og en hundrelapp til å dra på Revolver kl.21. Tenåringer kan få lov til å låne passet mitt.

Crash Normal og Le Corbeau skal nemlig ha spillegig på Revolver, torsdag 2.juni, kl. 21. Det er Le Corbeau man skal se. Le Corbeau, altså. Torsdag klokka ni. På Revolver. 100,-.



Det kommer til å bli dritbra, jeg lover.

A film by Kirk

Okei, så jeg har bæsja skikkelig på leggen. Jeg måtte jo avlyse turen til Sverige på grunn av betennelsen jeg har klaget sånn over, men på fredag var den ved et trylleslag blitt mye bedre. Det valgte jeg å feire med et glass bacardi, i de tankene at alkohol ikke kunne gjøre ting noe verre, men heller rense opp litt. Et glass ble til to glass som ble til et par liter øl på Hausmania, der det nemlig var dubstepkveld. I ettertid tror jeg ikke det var en veldig god idé, ettersom kvelden endte i armkroken til Veronika som måtte støtte meg hele veien hjem.

For å komme til poenget så renser ikke alkohol opp. Klumpen som var større enn noensinne i går har doblet seg igjen i dag. Hurra for at det finnes tomatsuppe og te.

Forresten! Jeg har fått en fæl hobby i det siste. Ettersom vi har ryddet ut av huset, så har jeg masse gamle bilder liggende, deriblant 2 eksterne harddisker om er proppfulle av godsaker fra år jeg med glede kunne glemt. Dette bildet var gullkornet i dag. Jeg og Dixie har vanligvis et helt normalt forhold, jeg sverger.



Og apropos hobbyer, jeg kan nesten ikke vente til i morgen. Hvorfor? Jo, for på hverdager går Gilmore Girls på FEM! Da de hadde sesongavslutning for en del uker siden, holdt jeg på å begynne å gråte, men så begynte jeg nesten å gråte igjen fordi de startet serien på nytt neste dag. Av glede, altså.

Her er en av mine favorittscener der man får se Kirks film hvor han både danser og viser seg i baris:

Originalklippet i dårlig kvalitet.

Kun filmen, uten lydspor.

Kun filmen, uten lydspor, men med portugisisk teksting.

Kun filmen med tysk lydspor.

eller eventuelt filmen med originalt lydspor og musikals intro/outro.

Alt etter humøret.

(in english)

Bluesen smiler sitt skeive smil, selv når det dreier seg om en begravelse

Denne uken har jeg satt meg selv på en del prøver. På tirsdag tok jeg og pappa en sykkeltur opp til Maridalsvannet. Det er jeg veldig glad for at vi gjorde, for det gjorde at vi fikk litt hyggelig far-og-datter-tid sammen. Jeg fikk også se at Maridalen virkelig har mitt navn skrevet over seg. Skogsveien langs med vannet var som en klone av Bjørnemyrskogen som jeg savner så inderlig, og plutselig ble det litt lettere å komme videre med Nesoddensavnet. Littegrann.

En annen ting jeg gjorde på tirsdag var å prate med Hanne på telefonen. Det var veldig hyggelig, selv om det var skummelt å ringe helt til den andre siden av kloden. Hvorfor det er skummelt, vet jeg ikke, men det har vel noe med å gjøre at det er så overveldende å snakke med en person som er på den andre siden av kloden.

Når jeg tenker meg om, så var det mye jeg gjorde på tirsdag. Jeg har nemlig et lite rituale før jeg legger meg, som går ut på at jeg spiller Brain Puzzles på DSen mens jeg hører på musikk. På tirsdag var det spesielt én sang som var et stort hinder å hoppe over. Let it be av Beatles, var sangen. Det er første gang jeg har klart å høre på hele sangen siden begravelsen, med unntak av den ene gangen på jobb da jeg endte opp i krampegråt på do, for så å måtte gå hjem midt i arbeidstiden. I går lå jeg musestille i senga med bamsefar i favnen mens Paul sang meg inn i øret. Det var vondt, men jeg klarte det.

Så. Ukens største prestasjon skjedde på onsdag. Det er noe jeg har hatt lyst til å gjøre siden i høst, og endelig klarte jeg det. Jeg gikk på graven alene. Alene.. Helt.. alene.... Med Dixie da, selvfølgelig, men vi gikk dit, som sagt, alene. Med rak rygg også. Etter jeg hadde ryddet litt i blomstene og Dixie hadde rullet seg litt mellom gravstenene, gikk vi og tok en kaffe rundt hjørnet med Odd Børretzen på øret - da særlig denne sangen, som er delvis sitert til i tittelen.

Nå venter jeg på den neste prøvelsen som kommer om to små uker - bursdagen til Mamma.

Akkurat nå, derimot, skal Dixie og jeg gå tur i varmen mens jeg føler meg litt som Polly Jean fra den videoen her:

Om Odden, nok en gang

I går kom jeg til å tenke på denne videoen. Det var Thomas Dybdahl som fikk meg til å innse hva musikalsk frihet er, og at man ikke trenger å stenge seg inne i én musikalsk bås fordi man har bestemt seg for å være så hard eller hva det enn skulle være. Nei, nå lyver jeg; det var Hanne som fikk meg til å innse det. På ungdomsskolen var jeg nemlig så sykt grunge og råkkåråll og hadde jo ikke lov til å høre på noe annet enn det siden jeg måtte være så råkkåråll hele tiden, og jeg var selvfølgelig fast bestemt på å bringe Kurt Cobain tilbake fra de døde eller gifte meg Dave Grohl. Da Hanne kom hjem på besøk en gang iblant hadde hun ofte med seg musikalske impulser til meg, og da blant annet Thomas Dybdahl, Sigur Rós og Sonic Youth.

Det å måtte trå litt utenfor boksen min kom ikke på tale med det første, men så innså jeg endelig at Hanne hadde rett. Jeg knuste noen vegger og tillot meg å høre på både det ene og det andre uten å være redd for at personligheten min skulle forsvinne ut av vinduet, men det eneste som skjedde var jo egentlig at den lille musikalske rønna mi ble utvidet til et toetasjers hus med en liten fransk balkong da jeg begynte å suge til meg det som ble foreslått for meg.

Hver gang jeg hører på Thomas Dybdahl, tenker jeg på Nesodden, og vice versa. Det er så fantastisk, og samtidig så vondt å koble musikk til minner og følelser. Det jeg liker så godt med herr Dybdahl er det at det ikke bare er følelsene og minnene mine som knytter ham sånn mot halvøya, det er også mye fordi han visstnok har en slags tiltrekning mot stedet selv også. Mange av menneskene i musikkvideoen til Dice kommer fra Nesodden, og jeg har i hvert fall én gang sittet med hamrende hjerte og klamme håndflater hele bussturen hjem fra brygga fordi han har sittet et par seterader foran meg.

Jeg håper alle har, eller kan lage, en plass i hjertet sitt til den flotte norske musikeren han er. Nå skal jeg sove. God natt.

BTdobbelV

Det nye albumet til The Kills er ute på markedet, og på vei til postkassen min. Det er ikke mulig å finne noe negativt ved disse to.

ZA

Jeg fikk omsider fylt opp og fremkalt resten av filmene mine med bilder fra juleferien. De andre bildene kan forøvrig finnes her. Søster har en hel haug med bilder som jeg også gjerne vil vise fram, hun er bare helt sykt flink liksom. Helt seriøst.

Uansett, jeg starter ut med den hodeløse hesten. Jeg oppdaget ikke før jeg fremkalte alle 120-filmene at utsnittet i kameraet ikke er som det virker, så alle har mistet litt på høyresiden. Fine bein, da. Han sto altså på toppen av Sani Pass, der det var helt passe fin utsikt.

Tulla, alle gispet egentlig om kapp underveis. Her tok vi et stopp på veien opp sånn at alle kunne gispe da vi så ned i stupet og gispe litt mer mens vi så på alle de fine grønnyansene i dalene.

Her er bildet som viser at Lesothomannen kan være fargerik og smilende i tillegg til å være mystisk og i grånyanser.

Jeg har nevnt at vi overnattet på et backpackersted de første nettene, MEN! Hoho, etter det gikk det i andre baner. Vi spiste en helt ubeskrivelig god middag en kveld på et familiedrevent B&B som heter The Old Hatchery, et lite stykke unna, og fant ut at de hadde en fin bungalow vi kunne leie natta etter. Bungalowen var type et nyoppusset hus med 4 soverom, kjøkken, stue og terrasse med denne utsikten:

Og her er huset vårt:

Også var eierne kjempefine mennesker som behandlet de ansatte som sine likemenn, og ikke som, nettopp bare noen ansatte.

Passe fin terrasse, og søster er ikke så verst hun heller. Jeg husker ikke hvor lenge jeg satt der ute og bare tok det helt piano. Jeg følte en ro i hele kroppen, og det kan jeg skrive under på at ikke skjer veldig ofte.

Så kom selvfølgelig tordenværet fram, og herregud, for et spetakkel. Verre tordenvær skal man virkelig lete lenge etter, det er det villeste jeg har vært borti. Vi fikk høre at Drakensbergfjellene fikk navnet sitt fra blant annet de kraftige værfenomenene, noe som forklarte hvordan det hadde seg at bare vi reagerte på det heftige tordenskrallet.

Fjæren overlevde, om noen lurer.

Morgenen etter kjørte vi videre nordover i fjellene og måtte ta inn på det eneste hotellet som hadde plass til oss, og som tilfeldigvis minnet Hanne og meg sinnsykt om Dirty Dancing. Jeg ble veldig fascinert av Rolls Roycen som stod parkert der. Sånn vil jeg ha til jul.

Jeg tok ikke stort flere bilder der, grunnet at jeg egentlig bare lå i senga med sinnsyke magesmerter hele tiden. På veien tilbake mot Durban ropte jeg at pappa skulle stoppe bilen, sånn at jeg kunne ta bilde av det mest epice skiltet jeg har sett.

Litt tidligere hadde vi stoppet for å ta bilde av et annet epic skilt.

Og på andre siden av veien så vi disse her.

Her er ei ku.

Og her er en sang som er så kul at jeg ikke har ord for det engang, sånn når jeg allerede er inne på Sør-Afrika og sånn:

Too much or too sexy?

La Marche de l'Empereur

Det er tittelen på en film alle burde se. Jeg har ikke sett den siden Thea og jeg var i Kvitfjell for tre år siden, men jeg husker det inntrykket den gjorde. Den var så ærlig og brutal, men samtidig så fantastisk vakker. Filmmusikken av Emilie Simon er også nesten grunn nok til å måtte se den. Det er en kombinasjon så bra at man kan gråte av den.

Those girls could sing

Lydia Mindfuck Lunch

Brb, sneezing my brains out.

I'm gonna go way up in an aeroplane, I'm gonna go way out insane

Soundtrack: Gordon Gano, Frank Ferrer, PJ Harvey - Hitting the Ground

I morgen reiser jeg til Cape Town. Jul er ikke jul uten sol, varme og plasteffekter.

Nei, jeg gleder meg, samtidig som jeg gruer meg. En anderledes jul ville det blitt uansett, så da er det best å gjøre den til den totale kontrasten av hva vi er vant til.

Jeg skulle egentlig ha pakket det meste allerede, men jeg har ikke engang funnet fram kofferten.

Så lenge jeg husker passet. Passet, Mari. Passet.

Har skaffet meg Nintendo DS i dag. Er Kompis, vettu. Rabatt. Lurerabatt. Sleipe salgstriks. Men hallo, skal sitte over 10 timer på fly hver vei. Derfor jeg skaffet den, da.

Har fått julegaver også. Pakket dem opp allerede siden jeg ikke tar dem med meg ned. Fikk en cd. Kusine er musiker, ikkesant. Kine-Kusine fra Bergen. Dyktig!

Gail as in Gail.

Snart skal vi til Gravlunden. Må jo ønske Mamma, Mimma, Beppa og de andre en god jul. Rart.

Men jeg har en storslagen plan! Jeg trenger å se PJ Harvey i levende live og høre henne synge på ordentlig. Jeg trenger det virkelig.

Så! Din julegave, bursdagsgave, livsgave, whatevergave til meg kan være å bli med meg til Amsterdam 31.mai og dra på konsert med meg. Do it!

High on Polly Jean

1st of December

Videoen som var så grotesk at MTV nektet å spille den

Åh, som jeg elsker Lydia Lunch.

Å synge med sjela

I går fikk jeg årets første julegave. Den var fra kusine Tonje til Hanne og meg, og det var en helaften med Tom Jones på Sentrum Scene. Ok, konserten varte bare en time, men det var en konsentrert time med dansing i setet og øl i buksa, og på People's fikk man gratis champagne av en full svenske.

Jeg er ufattelig glad for at jeg fikk se Tom Jones live. Det er én musiker som synger med hele sjela. Oh yeah!

Dyktighet

Jeg liker å drømme. Jeg liker å drømme om en gang å bli like god i noe som Sally Mann er til å fotografere.

Dette er hvorfor jeg elsker dem

Herregudherregudherregud

Dette har vært den fineste helga på lenge. Jeg har fått bekreftet at jeg har de beste vennene i hele verden, og tilfeldige mennesker har rost meg for håret mitt. Kassadamen ble så nervøs at hun nesten stammet det fram også. Nå merker jeg at det blir litt skummelt å våkne i morgen og finne ut at tærne mine når bakkeplan igjen, det har vært så deilig å bare sveve i to døgn.

Men for å gjøre situasjonen bare enda bedre, så skal jeg se Imogen Heap med godt selskap på tirsdag, og så se Ólafur Arnalds på torsdag. Skal tilbringe helga i Elverum også, så jeg synes ikke akkurat synd på meg selv nå.

Endelig noen som har skjønt det!