ZA

Jeg fikk omsider fylt opp og fremkalt resten av filmene mine med bilder fra juleferien. De andre bildene kan forøvrig finnes her. Søster har en hel haug med bilder som jeg også gjerne vil vise fram, hun er bare helt sykt flink liksom. Helt seriøst.

Uansett, jeg starter ut med den hodeløse hesten. Jeg oppdaget ikke før jeg fremkalte alle 120-filmene at utsnittet i kameraet ikke er som det virker, så alle har mistet litt på høyresiden. Fine bein, da. Han sto altså på toppen av Sani Pass, der det var helt passe fin utsikt.

Tulla, alle gispet egentlig om kapp underveis. Her tok vi et stopp på veien opp sånn at alle kunne gispe da vi så ned i stupet og gispe litt mer mens vi så på alle de fine grønnyansene i dalene.

Her er bildet som viser at Lesothomannen kan være fargerik og smilende i tillegg til å være mystisk og i grånyanser.

Jeg har nevnt at vi overnattet på et backpackersted de første nettene, MEN! Hoho, etter det gikk det i andre baner. Vi spiste en helt ubeskrivelig god middag en kveld på et familiedrevent B&B som heter The Old Hatchery, et lite stykke unna, og fant ut at de hadde en fin bungalow vi kunne leie natta etter. Bungalowen var type et nyoppusset hus med 4 soverom, kjøkken, stue og terrasse med denne utsikten:

Og her er huset vårt:

Også var eierne kjempefine mennesker som behandlet de ansatte som sine likemenn, og ikke som, nettopp bare noen ansatte.

Passe fin terrasse, og søster er ikke så verst hun heller. Jeg husker ikke hvor lenge jeg satt der ute og bare tok det helt piano. Jeg følte en ro i hele kroppen, og det kan jeg skrive under på at ikke skjer veldig ofte.

Så kom selvfølgelig tordenværet fram, og herregud, for et spetakkel. Verre tordenvær skal man virkelig lete lenge etter, det er det villeste jeg har vært borti. Vi fikk høre at Drakensbergfjellene fikk navnet sitt fra blant annet de kraftige værfenomenene, noe som forklarte hvordan det hadde seg at bare vi reagerte på det heftige tordenskrallet.

Fjæren overlevde, om noen lurer.

Morgenen etter kjørte vi videre nordover i fjellene og måtte ta inn på det eneste hotellet som hadde plass til oss, og som tilfeldigvis minnet Hanne og meg sinnsykt om Dirty Dancing. Jeg ble veldig fascinert av Rolls Roycen som stod parkert der. Sånn vil jeg ha til jul.

Jeg tok ikke stort flere bilder der, grunnet at jeg egentlig bare lå i senga med sinnsyke magesmerter hele tiden. På veien tilbake mot Durban ropte jeg at pappa skulle stoppe bilen, sånn at jeg kunne ta bilde av det mest epice skiltet jeg har sett.

Litt tidligere hadde vi stoppet for å ta bilde av et annet epic skilt.

Og på andre siden av veien så vi disse her.

Her er ei ku.

Og her er en sang som er så kul at jeg ikke har ord for det engang, sånn når jeg allerede er inne på Sør-Afrika og sånn: