Sometimes it's bright inside my head, just like the spark in my eyes

Den siste tiden har jeg valgt å sveve. Et godt hjelpemiddel er et snowboard og et sesongkort i jakkelomma.

Som sagt hadde jeg nylig en herlig dag i bakken, så jeg valgte å gjenta det i går. Ettersom de fleste har jobb og skole mens jeg kun bruker en time av formiddagen til å lufte hund og hente post, tenkte jeg det var en gylden mulighet for å utfordre ferdighetene uten å måtte engste meg for at nære og kjære ville se meg grisetryne.

Resultatet ble 3 timers intens kjøring med kun en femminutters drikkepause, noe jeg hadde vanskeligheter for å fatte, ettersom tiden gikk forrykende fort. Det gikk likevel litt opp for meg da jeg skulle av heisen etter siste tur og beina så vidt klarte å bære meg.

Her i Oslo kjører jeg egentlig ganske lite kollektivt, så jeg har ikke sett behovet ved å ha et månedskort, og har i det siste kjørt litt for ofte uten å registere kortet mitt på bussen. Når jeg uansett ikke trenger bankkortet mitt i Tryvann, lar jeg alltid kortholderen med flexusen ligge igjen i leiligheten, siden det aldri blir kontroller på den strekningen - trodde jeg da. På vei hjem til dusjen ble det nemlig kontroll på bussen, noe jeg var heldig og unngikk å brenne meg på hele to ganger. Resultatet ble jo at jeg måtte gå de to siste kilometerne hjem med gele i det store fottøyet og en vektstang under armen. Det må ha vært de to mest tilfredsstillende kilometerne jeg noensinne har gått.

I dag er jeg sliten.