Hello sir, my name is Mary

I natt hadde jeg et forferdelig mareritt. Jeg drømte at Dixie fikk raptus og datt ned i et åpent komlokk. Jeg klatret ned og forsøkte å stoppe blødningene, men til ingen nytte. Plutselig hadde jeg ikke lenger en hund.

Så våknet jeg og innså at Dixie hadde hylt i søvne. Vi hadde visst hatt samme drøm.

Men over til noe mer lystig. Jeg har begynt på et nytt prosjekt i livet, et prosjekt jeg har valgt å kalle "Mari forsøker å komme i form". Det har jo faktisk nevnt i et tidligere innlegg, men jeg skal nå forsøke å inkludere Dixie i dette. For de som ikke har hørt det, skal det visstnok ha blitt sagt at hunder passer seg yppelig som treningskamerat. Det vil si, alle hunder unntatt Dixie. Når jeg tidligere har snørt på meg joggeskoene og lokket henne med meg ut, har det stort sett endt opp i at hun i stedet vil bade i fontener,

eller gjørme,

eller rett og slett legge seg på rygg i protest.

Det ironiske i dette, er at da vi pleide å gå ut i skogen på Nesodden for å øke pulsen, var det heller jeg som var hinderet.

Nei, det finnes da grenser for hvor interessant det er å lese om mine håpløse treningsvaner.

Men jeg har i det minste fått danset en del.



Blant annet har jeg danset på Pixies. Og Primal Scream.

Dansingen holdt forhåpentligvis høyere kvalitet enn bildet, men jeg har mine tvil.

Det jeg uansett har innsett er at det ikke er så artig å sprade rundt med et øye i alle regnbuens farger, selv om det får meg til å se ut som en badass motherfucker. Derfor har jeg funnet en metode for å dekke over den uheldige hendelsen som fant sted.

Trikset er å bruke lilla øyenskygge på det friske øyet, og lite annet. Simsalabim, umulig å gjennomskue. Om du vil se det for deg selv, så fårru fan meg møte opp her i kveld. Enuf said.