Still I was a slave, waiting to be saved

Nå er det en stund siden sist jeg har oppdatert internettet om hva jeg bruker livet mitt til. Det er ikke så mye, men det er da noe. For eksempel brukte jeg tre formiddager forrige uke på å passe på han som kommer til å bli Oslos neste kjekkas.

Jeg har også fremdeles en kjekkas i hjemmet mitt. Hun fyller snart hele ti år, og jeg tror hun etterhvert kommer til å spille en stor rolle i Emmanuels oppdragelse, for eksempel ved å fortelle om at hun som barn bare hadde en pinne å leke med.
Og nå, for eksempel, liker hun best å ligge på rygg mens hun leker, men den leken skal jeg passe på at Emm ikke lærer før han er kjønnsmoden.

Men over til noe annet. I livet må man jo være forsiktige med hvor man trår. Man skal helst ikke tråkke i salaten, og ei heller på komlokk.

Jeg har ikke vært like flink til det, men har heldigvis profesjonell hjelp som jeg benytter meg av ukentlig. For et års tid siden var jeg med i en kunstterapigruppe. For et par uker siden, da jeg satt og ventet til det var min tur å spy ut eder og galle til den nydelige damen jeg har som hjelpeapparat, gikk jeg inn på lageret og fant igjen noen ting jeg lagde da jeg lekte kunstterapautisk pasient.

Der var det mye rart.

Dette husker jeg var inspirert av en av mine favorittbøker, Heimdal, California.

Og her hadde jeg nyfarget hår.

Men mest av alt husker jeg denne følelsen.

Men så kom det også dager jeg ikke hadde den minste smule av inspirasjon og heller gikk til musikkens verden.

Dette husker jeg at jeg lagde like før jeg skulle se Odd Børretzen, noe som skjedde bare et par måneder før han takket for seg og ikke kunne puttes inn i veggen og komme igjen.

Og jeg husker at jeg identifiserte meg veldig med Bekkelaget Blues, hvor jenta i sangen satt og tviholdt i ølglasset mens hun var så trist at hun nesten var helt gjennomsiktig.

Men nå har jeg lyst til å tviholde i mitt eget ølglass. Håper bare ikke jeg blir helt gjennomsiktig jeg også.